Det vil si at hun ikke ville holdt i 280 minutter miniserie som dronning den første Elizabeth, men er helt grei som bryllupsgroupie og brudepike.
«27 dresses» er en deilig liten film. Heigl organiserer brylluper for alle hun kjenner med den samme amatørfaglige lidenskap som når flinke naboer tilbyr seg å fikse BMW-en din bare for å ha sett en seks sylindra motor. Hun er forelska i sjefen Edward Burns, men Burns har samme hårfasong som Woody Allens mor og dessuten balsamert libido helt til Heigls modellsøster dukker opp og er blondere enn Eidsvåg-siv i drømme-åkeren. Hun spilles av Malin Akerman, som var skrekk-kjerring på bryllupsreise i «The heartbreak kid». Malin er ikke helt i orden her heller.
Snart kommer James Marsden inn i filmen som kjølig journalist. Han ser ut som en av disse mørkhåra mennene som blir fotografert av paparazzier når de har under-vannet-sex med milliardærers døtre i Karibien, men er en trivelig skuespiller.
Søstera stjeler Heigls ønskemann ved å late som om hun er vegetarianer og turistforeningsmedlem. I skuffelsen blir brudepikens hals enda tynnere, og hun kan spise lettsalat rett fra trærne. Men journalisten gir henne ikke opp, og fordi hun ser ut som ei sjenert ku i alle de 27 kjolene, liker også vi henne. Og det redder denne filmen. Vi liker folka og driter i historien. Man kan lære mye av denslags: De tilstrekkende jentene ser dumme ut i kjole.