Den første «Hellboy»-filmen var egentlig litt tørr og uinteressant. Denne greia påkaller så mange karismatiske fantasy-figurer at det kunne vært høstsalg i himlene eller bruktbu på Nytorget. Meksikanske humpe-bønner vokser seg til maksimale skogstroll. Tannfeen er en svai liten spiderskapning som tygger skjelettene til folk, derav navnet. Del Toro introduserer en FBI-robot som pruster og damper slik gamle Jeunet-innretninger gjorde, men det er sannelig ikke det beste.
Fra felleshelvetets indre krets springer en underjordisk prins som likner Aune Sand og den sarte søstera hans, som åpenbart også ble formet på stranden. Prins Nuada skal forsøke å sette sammen den tredelte djevlekrona for at Den Gylne Armé skal gjenoppstå med like stor avskrekkingskraft som når russere marsjerer igjen. Hvem skal stanse dem?
Ron Perlman spiller Hellboy med de høgde horna nok en gang. Han er tøff som en chipsfødd østfolding uten førerkort, han tygger kubanske sigarer, skyter med haglepistol og roter til med katter og skrot i asylmottaket der han og ilddama Selma Blair er samboere. De må legge samlivsproblemene vekk en stund, og sammen med det forelska C-3PO-avkappet Fiskefjes forsøker de å redde verden.
«Hellboy 2» har noen oppsiktsvekkende forbedringer. Den sprudler visuelt fra start til slutt. Noen ganger likner den et serveringssted i Mos Eisley-kjeden, andre ganger føler du deg hensatt til Hogwart-skolen. Men filmen består heldigvis ikke bare av påfunn; Del Toro har en dyp forståelse for det utvida gotikkbegrepets moderne fascinasjoner, og man kan fornemme tilstedeværelsen av en fantasi som kommer til å få til «The hobbit».