Men «In the valley of Elah» er en mye snedigere film, og dere som skal se den, slutter å lese her.
Sønnen til Tommy Lee Jones og Røde Susan forsvinner nemlig ikke ved fronten eller i Bagdads bakgater. Han blir borte på perm i USA, og pappa Jones drar av gårde for å finne igjen den snille og sympatiske soldatsønnen sin.
De militære styresmaktene oppfører seg som de skal på film. De obstruerer, formaliserer og kikker demonstrativt i en annen retning da den erfarne militær-etterforskeren Tommy LJ forsøker å kikke dem i korta. På det lokale politikammeret blir mobbe-offeret Charlize Theron skremt opp og snakker hardt til menn med stjerner. Den sentimentale politiske filmen er en egen kunstretning, og «In the valley of Elah» virker lenge så veltilpassa at du kan kjenne lukta av furubokhyller. Bortsett fra én viktig ting. Og nå slutter dere i hvert fall lesinga.
Sønnen til Susan Sarandon er ikke en død helgen. Han var blitt en hjerteløs sadist blant hjerteløse sadister, og han ble drept fordi soldater ved fronten utviklet en ufølsomhet som gjør at de ikke lenger nøler med å slå i hjel. Filmen handler ikke om de fæle folka i Washington. Den handler om de fæle folka som kommer tilbake fra Irak og Afghanistan; normale unge menn som ikke bare har mistet religionen sin, men det moralske instinkt-apparatet og et normalt følelsesliv.
Jeg tror aldri jeg har blitt så overraska av en amerikansk film.
Visuelt er det Tommy Lee Jones' film. Ansiktet hans er en åpenbaring. Samtidig som det er lukket og låst i frykt, forbannelse og sorg, kan du lese alt mannen tenker. Jones kunne gått gjennom filmen og aldri sagt ett ord, og han ville likevel ha kommunisert med utspekulert veltalenhet.
Dalen Elah var stedet der kongen ba David bekjempe Goliat. Det var en teit konge. David var bare en guttunge, og han skulle aldri ha slått noen i hjel i det hele tatt.