Siden jeg syntes den første Lynvingen-filmen hans var omtrent like interessant som en husmorskjebne på TVNorge, ble det nødvendig å se om igjen «Batman begins». Bomma jeg?
Siden behovet for fellesskap er sterkere enn misunnelsen, ønsket jeg å finne ut at jeg tok feil. Det ble ikke lett. Det er noe galt med Christian Bale. Han er aldri skikkelig til stede i noen roller. Han virker merkelig i «3:10 to Yuma», han virker som et sjukt påfunn i «American psycho», han var en anakronistisk pasifist i «Reign of fire» osv. I noen roller er hjemløsheten et hensiktsmessig virkemiddel, som i «Maskinisten». Er fjernheten en ressurs i «Batman begins»?
Bale er som en steinerskolelærer på karatekurs, og det er rett og slett sånn at vold ikke kler ham. Kanskje burde han heller kles opp i ståsnipp for å spille Jane Austen-skjønnaser, for hver gang noen hiver ham ut i rettferdig kamp, får du følelsen av å se en tvangsinnkalt vernepliktig gjøre jobben sin.
Starten av filmen der den frustrerte overklassegutten oppsøker ekstremoppførsel i det høye Asia, er klumpete som rømme i smør, for fiksjonene passer hverandre like dårlig som legoklosser og duplo. Liam Neeson har den fremmedartede rollen til en klassisk eventyrfilm-fascist, mens Bale spiller en puslete, psykologisk skjebne som burde føre til at Morgan Freeman dukket opp og snakket om livet. Det gjør han jo etter hvert, iført drama-rutete skjorte og blikket til en intellektuell baptistprest. Han kunne ha snakket ut med Batman i timevis, og så kunne de ha startet en liten kafé sammen ved Mississippis bredder. Men Neeson og Bale holder til i hvert sitt film-univers. Og det er Neeson som er i rett film. For hva skal en mann med barndom og psykologi når han bare skal slenge seg fra gesims til gesims og bekjempe latterlige tivoli-figurer?
Filmen blir ikke bedre da den lille katastrofen Katie Holmes kommer inn i filmen med et hjerte-ansikt som ville gjøre seg på dodør. Med henne følger Oprah-samtalene, naturlig nok, og det er antakelig sånn at Christopher Nolan laget en film som skulle gjøre inntrykk på noen kule venner. De som vanligvis ikke liker superhelt-filmer, likte «Batman begins».
Problemet med den semi-realistiske Batman er den samme som med alle superhelter. Hvis man tar dem med på tur i virkeligheten, likner de psykopatiske Charles Bronson-figurer. Det hører ingen steder hjemme at vi får se når Wayne spraymaler uniformen sin, som om han var en iherdig korpsdirigent. Hvor interessant er den fysikeren som mener at han kan forklare hvordan Jesus gikk på vannet? Vil det ikke alltid være en forklaring at han var Guds sønn?
I «Batman begins» blir idiotiet perfekt da Cillian Murphy får rollen som superskurk – en mann som kanskje kunne ha skremt nærhetssøkende serveringsdamer med grisesnakket sitt.
Derfor lurer jeg veldig på «Black knight». Det er heldigvis lenge til jeg skal se den.