Men. Den er tidlignittitalls-teit og oppvakt anal til langt oppi milten (sett nedenfra), den er så pubertal at den frityrsteker nybankte pungposer med nøtter, den er så nostalgisk at den kåvrer og parodierer Extremes «More than words» fra 1990. Dessuten henrykt etnisk i omgang med indiske klisjeer. For eksempel guru-hilsenen Marishka Hargitay, som er en amerikansk skuespillerinne fra tv-serien «Law and order». For eksempel Ben Kingsley, en gang Gandhi alltid Gandhi, som spiller guru med stumfilmaktig skjeling og mindre kroppsfett enn badstuslanka klippfisk.
Det er også andre fine ting: Justin Timberlake spiller en superhvit fransk-kanadisk ishockeyspiller med verdens lengste penis og en grotesk umandig svakhet for Celine Dion. Han har psyka ut verdens eneste hiphop hockeyplayer (Romano Malco) med den vanskapte tissen sin, og Guru Pitka (Mike Myers) blir hyra av Jessica Alba for å gi mannen eggen tilbake. Så å si. På isen.
45 år gamle Myers har ikke hatt en skikkelig rolle siden «Austin Powers in Goldmember» fra 2002, og det er synd. Vi trenger Myers for at ikke all fisehumor skal være afroamerikansk, og fordi verden aldri må bli for fin for Wayne, sjøl om han oppsto i 1993 da de økonomiske krisene gjorde at folk var takknemlige for at det fremdeles fantes vekslepenger og Morten Harket.
Guru-filmen hans har fått forferdelig mottakelse, men jeg lo til og med bedre enn jeg gjorde på «Ulvenatten», så helt ille kan ikke halvannen time med Nappmegiballa-ashramen være. Den slutter med en bollywoodsk versjon av Steve Miller Bands «The Joker» med Jessica Alba på pipestemme, og det er perverst trivelig. Elefant-elsking på is, da? Stoff-avhengig sportskommentator? Og at regissøren faktisk heter Marco Schnabel?
90-årene var de beste både på 1800— og 1900-tallet. La dem leve.