De effektorienterte fantasifilmene har lett for å forlate virkelighetens verden så kvikt at følelsene aldri rekker å følge med. «Spiderwick-krønikene» holder fast i en helt vanlig familie, og du bryr deg helt til den er slutt.
Mary-Louise Parker spiller aleneblitt overytelsesforelder, selv om hun har søte guttunger som ikke sier bæsj bæsj hvis du tar dem med på jobb. De kommer til onkel Pavels hus. Øyne ser dem. Det finnes skapninger i veggen. Det finnes en nøkkel i heisen. Den fører riktignok ikke til en løve i skapet, men snart oppdager den ene gutten at husets slektning David Strathairn, som ser ut som faglært søndagsskolelærer, har skrevet boka om eventyrverdenens hemmeligheter.
Der finnes den onde Mulgarath i en så sjabby Nick Nolte-skikkelse at du får følelsen av at Kris Kristofferson omsider ble klona. Han er en skakk eldre mann og kunne fått vokalistjobb på Røde Sjøhus hvilken dag som helst. Kill them all, sier Nolte.
Høstvesener skvetter som froskbeinte villsvin langs skogsstiene. De vektløse blomsteralvene henter rips, og snart vet vi at det eneste som hjelper på de onde og deres nesten geografiske underbitt, er tomatbomber. Organisk moro.
Filmen er intenst trivelig. Men ungene bør nok være over sju år.