Reynolds fungerer som jenteagn på samme måten som de kameratene som fikk hormonkvise ved nesa i starten av puberteten, og derfra utstrålte en irriterende mandighet som gjorde at de som 15-åringer visste mer om panties enn om Pytagoras.
Men når Reynolds (og kameratene fra puberteten) skal forsøke å uttrykke noe, likner han en smiley uten prikker og streker – og troverdig er han bare når han anstrenger seg så umenneskelig at han kunne ha født djevelens barn.
Men hva er det med Abigail Breslin?
Den lille jentungen er søt som markmus på Beatrix Potter-tue, men hun snakker så mye at også veiviljens dronning på jorden Anniken Huitfeldt ville ha kvalt henne eller solgt henne til farmasøytiske eksperimenter.
Abigail har aldri før hørt om sex før, men straks skolen kompenserer denne behagelige kunnskapsmangelen, vil hun at pappa skal fortelle om alle kjærestene han har hatt. For nå skal han og mamma skilles, så barnet vil ha detaljer. Ønsket er ikke bare guddommelig usannsynlig, det er en perversjon som barn bare utvikler rett før de begynner å kjøpe lastebiler og bazookaer på internett.
Ryan forteller i skremmende detaljer for det dumme barnet. Det eneste bra er Rachel Weisz, for hun ser i hvert fall ikke ut som ei sånn jente som selger klær av religiøs overbevisning. Weisz er kjæreste med den eufemiserte gamlingen Kevin Kline som lider av høyrøstet alkohol og åndelig overlegenhet. De kan ikke redde filmen fra sine flattrykte replikker. De kan ikke fjerne inntrykket av å følge en selvopptatt tomtønne gjennom et uinteressant liv.