«Into the wild» handler – på en oppsiktsvekkende filosofisk måte – ikke egentlig om villmarka ute i naturen, men om den rufsete bakhagen av folk og steder som stiger frem når tålmodigheten med den store ryddigheten tar slutt, og man bestemmer seg for å styre livet sjøl.
«Into the wild» henvender seg til det antatt beste i oss. Intuisjons-innsida som blir grepet av arketypisk lengsel når vi får se ei ubebodd steinstrand ved en vik et sted i utkanten av nærheten, eller vi oppdager den dragende tomheten ved det siste trefestet før fjellet overtar synshøyden med sin fanatiske egenrådighet. Menneskene drømmer om naturen slik elektriske sauer drømmer om strømførende gras. Vi er en del av den. Vi ønsker oss alltid til den. Men vi klarer oss ikke der, for mobil-laderne dør av ensomhet slik undulatene gjorde.
John Boorman laget «Picnic med døden» (Deliverance – som betyr fødsel) om noen tøffe bymenn som oppsøkte det usiviliserte og fikk kjenne på kroppen hva primitivitet er. Sean Penns film er alternativet til det, for han drepes ikke av villskap, men av en merkelig og logisk uforutsigbarhet som rammer alle når de forlater den store ryddigheten. Egentlig skulle det gått bra med ham. Men shit happens er naturens motto.
Emile Hirsch spiller en ung gutt som går ut i naturen fordi han ikke kan noe annet. Han har forlatt verden, godt utrustet og påkledd med kategoriske oppfatninger av det meste. Men skråsikkerheten er ikke patetisk, den er relevant og eksistensiell. Inne i flosklene finnes alltid en uvedlikeholdt sannhet. Sannheten til Alexander Supertramp (det navnet han ga seg sjøl) er at det går ikke an å leve som vi gjør uten å ha prøvd noe annet.
Reisen til ingensteder starter med at han haiker sørover. Han jobber for Vince Vaughn (i sin beste rolle hittil), han treffer eldrehippier med tapt sønn, han bor hos en funksjonærvennlig eneboer som vil adoptere ham. Disse folka tilhører et USA som er så vakkert skildret at man kan blir rørt av nasjonens enkle detaljstorhet. I noen av scenene kan filmen minne om David Lynchs observerende «The Straight story», men Penns film er frodigere.
Penn er en visjonær skildrer av menn. Helt siden «Indian runner» har han vært opptatt av det eksistensielle vanviddet som driver dem utforbi sannsynlighetens skrenter. Menn gjør ubegripelige ting, og ikke alle er onde.
To fakta-ting: Filmen er basert på en sann historie. Da Eddie Vedder ble spurt om han ville lage sanger til en Sean Penn-film, undersøkte han ikke engang hva den handlet om før han svarte ja.