I Norge finnes ikke tsjetsjenske terrorister, bare frihetskjempere. Det finnes ikke egentlig norske thrillere heller, men svakstrøms-politiske høymesser fra et land der Costa-Garvas-tiåret aldri tok slutt og der de intellektuelle ennå har dolokk i furu.
«Ulvenatten» er en fullstendig idiotisk film. Ikke bare fordi den tøyer historien sin ut i Russlands-mafiaens ingenmannsland for å konstruere en forklaring – men også fordi det ikke finnes folk å bry seg om.
Anneke von der Lippe spiller en engasjert programleder og er på en måte hovedgisselet, men hun gjør ingenting, hun svetter ikke troverdig en gang. Dama som skulle vært filmens følelsesmessige dynamo blir stua vekk under byråkratisk detaljmylder i en film som forsøker på to vanskelige ting: Å være liksom-dokumentarisk troverdig og samtidig thriller-spennende.
Jørgen Langhelle spiller politimann, og det er synd å måtte si at den ekle Storebrand-reklamen om de sjuke barna har ødelagt stemmen hans, og du ser bare for deg den sentimentale kynismens talsmann når han snakker.
Den beste skuespilleren i filmen er skurken. Dejan Cukic har lidenskap og utpust-intensitet, og bare han er i stand til å stanse hånda på vei ned i chips-posen. «Ulvenatten» blir etter hvert en paradeforestilling av norsk forteller-uvesentlighet. Politifolka er kjedelige. Politikerne er redselsfulle. Gislene driter vi i, og man kunne like gjerne ha torturert dem ved å snakke røverspråket.
Den svenske regissøren Kjell Sundvall er tilsynelatende helt avhengig av et genialt manus. Her har han det virkelig ikke.