Handlingen er like forutsigbar som en pakke nudler, og magemusklene får antakeligvis mer trening av å spise dem enn å le av karakterene. Forferdelig morsomt blir det nemlig ikke i løpet av de 95 minuttene.
Historien begynner slik: Pandaen Po, en overdimensjonal latsabb med kjærlighet for kulinariske vidunder — og alt annet spiselig - blir plutselig utpekt som den sagnomsuste «Dragekrigeren». Han sluses inn i et torturkammer av en treningsleir for å læres opp i kung fu av Mester Shifu.
I første øyeblikk går en drøm i oppfyllelse for den klumsete pandaen. Men utfordringene står i kø: Den eneste tyngden han har å by på, er nemlig sin egen vekt. I tillegg er det ikke mange av kampsportkrigene (samtidig hans store idoler) Tigress, Crane, Mantis, Viper og Monkey som har troen på dyret som verken kan se- eller berøre sine egne tær. Skikkelig kritisk blir det når den fryktede snøleoparden Tai Lung bryter ut av et strengt bevoktet fengsel og setter kursen mot det edle palasset der Po og de andre holder til.
Dragekrigeren, altså pandaen, må møte ham i kamp, slik skriftene befaler.
Berører ikke
Jo da, det finnes flere scener som klarer å få smilet til å gli ut i en krum og tilfreds bananfasong. Po er den mest fornøyelige av dem alle. Men verken han eller resten av flokken finner veien til følelsesboksen på venstre side av brystet. I beste fall dunker de bare borti den, mer eller mindre tilfeldig. Det norske stemmegalleriet er heller ikke med på å føre sal og lerret tettere sammen.
Her mangler det kuriøse og sjarmerende, som for eksempel «Istid» er kjent for. En av de virtuelle statistene, en lysrosa gris med bergensdialekt, har kanskje den morsomste språkdrakten av dem alle. Bare synd at den må nøye seg med to-tre replikker. Grynt!
silje.herget@ aftenbladet.no