Alle i Los Angeles vet hvem den alkoholiserte uteliggeren Hancock (Will Smith) er, og de fleste ønsker ham langt vekk. Selv om den usårbare superhelten bidrar stort til å skaffe skurker til de lokale fengslene, ødelegger han mer enn han gjør godt med de klønete heltestuntene sine og den usosiale oppførselen sin. Til han en dag redder livet til den idealistiske pr-fyren Ray (Jason Bateman). Som takk for hjelpen vil Ray gjerne fikse på Hancocks frynsete rykte. Samtidig oppstår en merkelig kontakt mellom Hancock og Rays kone Mary (Charlize Theron).
Sjangermessig er «Hancock» kategorisert som en actionkomedie, men humoren her er dypere enn kjapp-i-replikken humoren som ofte preger sjangeren. Actionscenene er av den tradisjonelle, påkostede og eksplosive typen. De er mange og de er heftige. Du kan mene hva du vil om Will Smith, men å spille likandes tøffinger — det kan han. John Hancock er en fascinerende type: asosial og frekk, men med en underliggende sårbarhet som åpenbares mer og mer etter hvert. Filmens eneste svakhet er at han i løpet av filmen blir litt for assimilert til akseptabel borgerlig oppførsel.
Men det som gjør at «Hancock» skiller seg ut i den endeløse rekken av superheltfilmer er at den setter en munter, men likevel kritisk finger på hva vi legger i begreper som «helt» og «god gjerning». Hvor mye av den gjengse stereotypen må oppfylles før man kan kalles en helt?
Legg til at manuset tar et par virkelig uforutsigbare retninger, og at lengden er helt perfekt for en kinoopplevelse uten dødpunkter. Og regn med en oppfølger!
elisabeth.bie@ aftenbladet.no