Han er en støvsugerreparatør som forsøker å skaffe seg en anstendig inntekt som gatemusikant. Hun er en tsjekkisk innvandrer som vasker og selger blomster for å overleve, men som lever for den timen hun får spille piano i en musikkforretning. Møtet mellom disse to musikalske og navnløse karakterene i Dublin er en varm, vakker, romantisk og vemodig historie, rufsete skildret i lavbudsjettfilmen «Once». Filmen gjorde det stort på Sundancefestivalen og vant Oscar for beste originalsang.
«Once» er definitivt en musikkfilm, men ingen musikal i tradisjonell forstand. Handlingen utspiller seg i løpet av en uke, fra det første musikalske møtet mellom hovedpersonene til de realiserer drømmen om å spille inn en demo. Begge har såre kjærlighetshistorier de ikke er ferdige med i fortiden, og disse skildres gjennom låttekstene. Samtidig oppstår det en helt unik romantisk kjemi mellom dem.
Hovedrolleinnehaverne Glen Hansard og Markéta Irglová har først og fremst musikalsk bakgrunn, men gjør en flott skuespillerinnsats som bidrar til å understreke hverdagsrealismen.
Innvendingene mot «Once» er at musikken, med et par nydelige unntak, er av typen gjennomsnittlig singer/songwriter-melankoli vi har hørt tusen ganger før. Synes også filmen i for stor grad lener seg på klisjémyten om den lidende og strevende kunstneren.
elisabeth.bie@aftenbladet.no