Men selv om «No country for old men» er så velregissert og velspilt at den meningsløse volden føles fin som en Bach-fuge med antioksidanter og fullmåne, er filmen uten eksentriker-snert. Historien er halvt Clint Eastwood og halvt Quentin Tarantino. Ellers er den streit. Hjelp.
Filmens drama-Clint spilles av Tommy Lee Jones. Han sørger over tilværelsen med så tunge øyeposer at de kunne vært sko. Tommy LJ spiller en landsens sheriff som i ovalt tempo finner ut at han er blitt for gammel for denne skitten, slik Danny Glover gjorde allerede på 1980-tallet. Verdens ondskap er ung, vill og ubegripelig, og USA er ikke lenger et land for gamle menn. De mistrives der, slik Michael Douglas gjorde i «Falling down».
Derfor funker det tematisk forvirrende at de to andre hovedpersonene i filmen er gammeldagse røvere. Handlingen skjer i 1980, men året kunne like gjerne ha vært 1920 eller 1940 eller 1963. Både mannen som finner narko-pengene og torpedoen som leter etter ham, er tidløse myte-menn.
Det eventuelt moderne ved dem er at de skildres med en viss opprømt begeistring for det eksotiske ved sykelig kriminelle. Josh Brolin og Javier Bardem skaper populistiske skikkelser som vi forholder oss til med Tarantinos og Guy Ritchies glede over voldens visuelle sensasjoner.
Bardem spiller en overjordisk dyktig psykopat. Men egentlig er historiens påhengsmotor en litt trist klovn, for skikkelsen har utspjåka morderpsyke og Bardem blir latterligere enn inspektør Clouseau. Brolin er en bister, men snill trailerpark-arbeider som styres av sin intuitive og ugjennomtenkte harry-stahet. Han gir ikke fra seg to millioner dollar uten videre. I en langsom og likevel spennende menneskejakt tærer de hverandre gradvis i stykker, bokstavelig talt, før de ender som skjebnens mesterverk, to fullbragte idioter som er knyttet til hverandre av en kvasi-høytidelig besettelse.
Coen-brødrene har før sagt: «Budskap? Vi?!»
Som erstatning for innhold hadde de en ironisk eller poetisk distanse som fikk ting til å se nesten filosofisk nye ut samtidig som vi kjente dem igjen. Det finnes ikke i «No country for old men». Skikkelsene er verken nye, fjerne eller overraskende. Dette er bare en usignert John Dahl-film.