Det skyldes også at fotograferinga i filmen er et slags derivat av skandinaviske dramaer de siste 40 åra: Telefotografert, etnosentrisk stas-natur, duse bakgrunner for idealiserte mennesker svøpt i svermeriske og sentimentale hudfarger. En form for idylliserende lureri-realisme som vi alle har sett i tusenvis av norske, danske og svenske filmer.
Den alderdommelige fortellerstilen gjelder også handlingen. Her spankulerer så enkle problemstillinger at hunden din kommer til å trekke på smilebåndet. Det finnes ingen paradokser i folk eller kriger, de kristne er stort sett jäklar, bøndene er dumme barbarer og Arns familie er høvisk og stolt som en SV-orientert (gamle SV, ikke det som kriger i Afghanistan) lærerfamilie på sykkelferie i et land som fortjener det. Det er på en måte «10.000 BC» uten forsonende humor.
Jeg skal ikke plage noen med handlingen. Den er egna til utbredelse av usjenert snorking i stuene, bortsett fra sverdkampen på tinget, der småkongene (som hadde innflytelse over et like stort område som Esso-stasjonen ved Grimstad) kom sammen og så teite ut. Jeg skal sløve fort forbi at den unge munken tyr til sverd da jenta fra Bergmans «Jungfrukällan» kommer styrtende gjennom skogen, og jeg skal holde for meg selv at den tilbakestående Arn og lyshåra Cecilia kler av hverandre blant fluer og flått sånn at de etter hvert trenger jomfru Marias hjelp til å takle tap av dyd. Skillingsviser med ukebladtenkning er OK hvis de bare ikke kjeder folk i hjel.
Scenene der Arn går rundt som kvass tempelridder Ghouti i muslimenes Jerusalem er fotografisk de beste, men til gjengjeld er den befridd for selv de tynneste antydningene til forteller-intelligens. «Arn – tempelridderen» er nok ikke den dårligste filmen jeg har sett, men den er muligens den dummeste.