Det stilige ved den er sart, magasinvakker fotografering, og dessuten en grøsserhandling som er vettløs, men tiltalende.
Det starter med at dama med Gucci-katten blir halt ned i dammen av en hånd som helt sikkert ikke tilhører dattera til Ron Howard, for her vandrer ingen finkulturelle shyamalaner i skyggene. Så treffer vi folk av begge kjønn. De er i den ubestemmelige sjekkealderen, og opplever alle at en mobilsamtale spår dødsdatoen deres med informativ lydfil. En av dem oppdager tusenbein på søsteras arm, så hun har antakelig benyttet seg av den langvarige natteserveringa på Tou Scene. En annen ser at venninnens avkutta hånd slår et mobilnummer. Etter hvert tilfredsstilles behovet for eksorsisme i lavkirke-TV, men verken utdrivelse av sjel eller mobilbatterier hindrer ytterligere telefon-terror.
Shannyn Sossamon og Edward Burns spiller de viktigste rollene uten antydning til forsonende smil, og med god grunn, for det går sjelden godt med mennesker og katter i japansk-inspirerte fortellinger om det overnaturlige.