Filmen er basert på boka til den plaga obersten som forsøkte å stanse byggingen, så ingen vil kalle den en uhildet dramadokumentar. Men den er vittig og vill på en ond måte som vi ønsker å tro på.
Kelsey Grammer gir den topp-militære dumheten et rikt utvalg av representative ansiktsuttrykk som antakelig kan forklare hvorfor det er sånn at militærtopper alltid bruker penger på å nedlegge nye investeringer for å gjenopprette dem et sted der ressurspersoner ikke vil bo. Filmen er i det hele tatt mest en historie om byråkratiets virologi, og de fleste vil kjenne igjen pinlige trekk fra sin egen arbeidsplass.
Cary Elwes spiller han som skulle sjekke Pentagons ressursbruk og havnet i et villnis av tilsikta villfarelser. Etter hvert som han forsøkte å få testet det ubrukelige Bradley-kjøretøyet, satte pentagonistene inn alle sine kunnskaper om aktiv kamuflasje. Det er vanvittig morsomt, og «The Pentagon wars» er den beste komedien jeg har sett på svært lenge.