Mamma (Meg Ryan) jobber bare i huset og føler seg like undervurdert som en Stoltenberg-statsråd. Dattera Kristen Stewart er så opprørsk at hun røyker utendørs, og far er en papp-snill og rik kontorgubbe med dame på si', men han er lei for det. Minste-dattera snakker mer oppskrudd veslevoksent enn Lindsay Lohan. Med andre ord en overpoengtert amerikansk dramafamilie slik de ofte blir i Sundance-filmer med følelsesbasert oppvekstmotiv.
Poenget med denne er Carter. Han er så trist. Derfor gjennomfører han et rekordantall eksistensielle samtaler som ville ha virket forelda på en fremmelig fjortenåring. Det fæle er at filmen ble skrevet og regissert av Lawrence Kasdans sønn Jonathan, og pappa produserte. Vi ser med andre ord produktet til en verna familiebedrift.
I en film der Meg R. har desperasjonssex med naboens barnebarn finnes det bare én god replikk, men til gjengjeld utsletter den både filmen og dens regissør. Olympia Dukakis er senil bestemor og sier: «Snart er jeg død, og du lever. Hva er det du sutrer for?» Så sant. Livet er en gave, og pedantiske misnøyer er idiotiske. Filmer om dem er idiotiske, de også. Da vil jeg heller se en mann med rare ører som bærer gravert ring rundt i fjellet.