«The bank job»handler om alt det som i klassehatersamfunnet England er mer populært enn åndsfrendene Brumm og Beckham: Stivleppa gamle lordmenn med harde konsonanter, kurrende vokaler og dresser som ble håndsydd i Buckingham Palace, får oppleve at ballene deres blir sparka hardere enn på Wembley, fordi de gikk til hemmelige horer og fikk kjetting og pisk. Ifølge filmens hemmelige fortelling ranet en uvøren gjeng av uvettige bakgårdsforbrytere bankboksene til alle de uskikkelige kaksene i London. Det skjedde i 1971, og James Bond var den hemmelige oppdragsgiveren fordi en av boksene angivelig inneholdt bilder av kjønnslivet til prinsesse Margaret i Karibien.
Filmskaperne har lagt to og to sammen og fått sex. De lager en gammeldags britisk ranerfilm med humorvri, og alt blir følgelig like klassisk britisk som solbrenthet og stygge tenner. Kvinnene kler av seg på overkroppen og likner ei uke med The Sun. Enkle menn med syngende cockney-dialekter studerer arkitekt-tegninger og forbereder bankran, og så graver de mens politiet står ved bankdøra, og så tar de byttet.
Neste avdeling: Alle er oppbrakte. Gråhåra samfunnsstøtter ser skremt på hverandre og sier «my dear», mens slimålene i Soho må ha tilbake regnskapsboka med navnet på alle de skitne politimennene i London. Skygge-operasjoner og taushetsaksjoner og hemmelige avtaler knyttes sammen i et slags nettverk av tilfeldigheter og nødvendigheter, og så skjer det som må skje.
Det er egentlig ganske underholdende hvis du tåler den tiltakende lukta av gammel pølse. Det er antakelig også troverdig hvis 1971 virkelig var så dødsdopa at idioter kunne grave med pressluftbor under bank og snakke om ran på åpen walkie. Vel. Det skjedde. Men filmen har ikke fått det til å se sannsynlig ut. Man må jobbe med virkeligheten for at den skal fungere.