Studenten som blir misbrukt av kosmologi-professor Aidan Quinn er kineser, og det føles ikke tilfeldig. Undertrykkelsen av studenten speiler med indirekte ironi den vennlige nedladenheten som verdens største kulturer blir utsatt for i Vesten – og de politisk følsomme kan merke slektskapet med Tibet-hysteriet; Kina måtte jo skjønne at landet ikke kunne arrangere OL uten å bli en kopi av oss selv som oss selv.
Dessuten forteller historien noe om vitenskapens troverdighet i et forfengelighetsstyrt karrierokrati. Det unge import-geniet Liu Xing regner ut avgjørende nye ting om Universet, men eliten ved Universitetet lammes av skrekk fordi oppdagelsene bryter med den offisielle sannhet i kosmos-korridorene. Dermed dumper de den geniale og framhever hans rival; en vanlig spyttslikker. TV-seere vil tenke at det er en parallell til det som skjedde med den danske forskeren som utfordret FNs klimapanel på årsaken til global oppvarming.
Samtidig forteller filmen først og fremst historien til det sårbare mennesket utforbi seg sjøl. Den unge kinesiske skuespilleren Ye Liu skaper en stolt, men høflig og kulturelt åpen ung mann som samtidig fascineres og skremmes av karrieremuligheter og antatt frihet i USA. Han er som et evolusjonistisk stadium, som en skapning som forsøker å mutere til nye omgivelser samtidig som han aldri kan forlate sin egenart. Vi kaller sånt som dette rik film, og det gjør vi rett i, for den fungerer på så mange forskjellige plan at man bør ha drukket friskt kildevann for å få alt med seg.
Basert på autentiske hendelser.