Ulogiske unnvikelser som er Shakespeares og andre dårlige komedieforfatteres nødløsning, forhindrer den udramatiske bekjennelsen.
Men det er ikke det verste ved filmen. Murphy med vaskebjørnauene er nå som hun er. Det var ikke talent Gud hadde i tankene da han skapte Brittany. Men i tillegg er de andre skuespillerne så uanselige at de ville vært usynlige i skotskruta dress, de ser ut som vandrende vakuum som kunne slokt skogbrannen i Froland i løpet av minutter.
Filmen er britisk og ble laget for å likne «Fire bryllup og en begravelse» eller var det seks. I stedet minner den om usunne fransk-amerikanske komedier fra tidlig nittitall.
Handlingen hviler på et slags marengsflak av fortellerteknisk skralhet. Det starter faktisk med at enda en minimorris skynder seg gjennom London-trafikken. Det setter i gang anstrengte forsøk på fikse samtaler, men havarerer på setninger med for mange ord som ikke likner innhold, men emballasje. Brittany jobber i den utbrukte motebransjen (korsets tegn!), og der treffer hun den antatt homofile fotoassistenten Paolo som selvsagt er en seriøs fotograf, men man skal jo leve av noe. Hun forsøker å koble ham til sin homofile samboer Peter, som er avstandsforelska i en som heter Tony, men egentlig burde ha satsa på osv.
Men OK. Jeg hurtigspolte ikke. Dårlige filmer sniker seg av og til innpå folk som gonorré, og det oppstår en alternativ form for innlevelse som man bare kan ta bort igjen ved å konvertere til biblioteket.
Laget av den katastrofale libaneseren Alek Keshishian som regisserte Madonnas «Truth or dare».