«Step up 2: The Streets» vinner først og fremst på gatedansinga; en steintøff, akrobatisk oppvisning i byrytmer som kan tørke ut Svanesjøen. Dessuten er den uoppdragne, tarmtunge råskinnmusikken, etter mitt ringe skjønn består den av dance og hiphop, så vanvittig, hypnotisk medrivende at jeg kunne føle pigmentet mitt boble gjennom hele forestillingen. Jeg mener, Neil Young er skjønn, men når musikken får de røde blodlegemene til å støte mot hverandre, oppstår noe som man i danna selskap kan kalle engasjement. «Stepup2» har mye engasjement. Jøje meg.
Dessuten er historien der hvor ungdomshistorier skal være. Briana Evigan danser med de halvslemme fra Baltimore-gatene, men vergen vil ha henne på sosseskole. Og fordi crewet dropper henne, setter hun sammen en akademibasert streetdans-gruppe som skal forsøke å kjempe i de antikulturelles store konkurranse.
Regien er en rytmisk åpenbaring. Historien funker perfekt fra åpningen der 410-gjengen stønter subwayen med et vanvittig bra maskedans-show — til dansenerdene fra Marylands kunstskole viser hva de kan ute i det pøsende regnet. Da har energien pøst lenge, og jeg sier det igjen, sånn som dette skal ungdomsfilmer være. Sinte og så fulle av musikkstøtta følelser at du kan føle at hjertet er et foster. På en måte.