Sist på 50-tallet ble sport— og danseklubben La Luna stiftet i bydelen Avellaneda i Buenos Aires. Filmens åpningsscener fra en lidenskapelig tangoaften får godt fram datidas oppslutning i lokalmiljøet.
Men på 2000-tallet har støtten til klubben smuldret opp, og de betalende medlemmene blitt så å si borte. Storyen lar oss møte en gjeng idealistiske slitere som kjemper for at La Luna skal overleve. Men hvordan skal småjenter kunne gå på ballettkurs eller unggutter få spille ball når klubbkassa nesten er tom?
«La Luna» er blitt en høyst ujevn film. På minussiden teller altfor mange skravlete, støyende scener mellom fem-seks argentinere som regissøren spinner historien rundt. Man tar seg i å ønske at disse folka burde gjøre noe, ikke bare prate. Dramaturgisk skjer det altfor lite.
Et irriterende minus er også at oversetteren i filmbyrået ActionFilm har dilla på å særskrive ord som av typen «danse klubb».
På plussiden er flere sjarmerende scener som synliggjør den nostalgiske lengselen etter fortidas samhold. Og ettersom filmen varer i nesten halvannen time, oppstår omsider en godhet for disse figurene i 40-årsalderen som strever så med kjærligheten og sin egen handlingslammelse.
Campanellas slår et slag for at kunstneriske og kulturelle aktiviteter må berges til tross for at det eneste rasjonelle er å styre etter det som gir fortjeneste.
Konklusjonen er at den overbærende, tålmodige kinogjenger får en slags lønn. Ikke minst hvis man sitter gjennom rulletekstene som byr på filmens beste sketsj.
kristin.aalen@aftenbladet.no