Egentlig har Chao-Bin Su laget et borrelås-klebende dysterhetsdrama om døden som fenomen – og om menneskets lengsel etter noe mer og bedre og vanvittig mer varig enn den ulykksalige blandingen av psykososialt gnag, uhelbredelige forkjølelser og seksuelle valgnevroser som vi kaller livet.
Kineseren som laget «My blueberry nights», gjorde det også med lyset som kunstfange, og han unnvek humor som om den skulle være en form for smittsom hjernebetennelse. Asiatiske grøssere er alltid lykkelig befridd for ironi, og denne beveger seg verdig som en gammeldags dommedagsprest rundt i det avsjela halvlyset. For det finnes ikke mange fikse strandscener i «Silk». Filmen er laget i evig grålysning, den er en nedmuntrende bruk av twilight-soning, et overlegent underforbruk av elektrisk strøm som vil glede også de utenfor Bellona. I Asia er det åpenbart ukult å le i utide. Hos oss er det ukult å stanse ett øyeblikk i alvor.
Dessuten er handlingen smittende. En japansk forskergruppe i Taipei finner opp en uventet bruk av anti-gravitasjon. For første gang i historien fanger de et spøkelse. Det er en liten gutt som egentlig er usynlig, men kan ses med øyne som mer behandlet av Menger Sponge. Han sitter i en krok og snakker til seg selv, så japanerne får tak i den halvsynske munnleseren Tung og begynner å kartlegge dimensjonsfangen.
Begeistringen for M. Night Shyamalans filmer viser at lengsel etter den forlengede og utvidede livsdimensjonen er mye viktigere i folks liv enn kirkebesøket antyder. Det er en vanlig oppfatning at grøssere fyller behovet for spenning i fredstid, men det kan like gjerne være at de gir næring til alternativ religiøsitet i de gudløses paradis.