Når de motbydelige machoskurkene tar livet av noen i familien deres, blir de opprinnelige formidlerne av humanitetskriminologi forvandlet til blodsultne villdyr, og så hevner de seg så voldsomt at medietilsyn ser seg om etter 18 års stempelet. Forrige gang var det Jodie Foster. Nå er det Kevin Bacon.
Dette er en «Death wish»-film. Kontorkløna Bacon blir en overmodig og allmektig morder, som en anerkjennelse av den arketypen i oss som aldri sluttet med å bære lue innendørs på tross av megga Maggie Munthes mas. Forbryterne skal være eklere enn utslett, og folka i denne filmen ville du ikke ha fôret flått med.
De overdrevne filmene er de beste, for man kan ikke hente en billig imitasjon av politisk innsikt fra dem. Likevel tangerer de så vidt et stort eksistensielt problem: Når samfunnet sier at det skal administrere rett og galt, ondt og godt, må det gjøre jobben skikkelig, ikke billig. Og en kriminalitetspleie som favoriserer forbryterne, vil før eller siden føre til opprør.
«Death sentence» handler om at forsikringsmannen starter krig mot en voldsgjeng. Kevin knaller den første med stresskofferten, og så følger de etter ham i trange smug og dundrer med småvåpnene sine mens footlooseren løper som en gaselle med flagrende stasklær. Deretter gjennomgår familiemannen et jungsk trauma og kommer ut på den andre sida som Lucky Luke, alt mens imponerte kvinnerøster messer hymner i helvete. Han kjøper våpen nok til en invasjon av Frankrike og blir en barbert Conan i sønnens skinnjakke. Ready or not. Here I come.
Er dette sannsynlig? Hvis korpien hadde dratt pengeveska si inn i Gjengeland i virkeligheten, ville han vært dødere enn en dinosaur. Er det underholdende? Ja, det er aldeles flott og forferdelig.
Av filmer om blind vold skal vi ikke høste politisk lærdom, men dette: Aldri fyll bensin om kvelden eller tidlig om morgenen. Fyll mellom kl. 13.00 og 16.00.