Europeisk film trenger å bli kvitt sine fæle gammelmannsfakter, og «Solsikkenes natt» er full av dem. Sentimental dyrking av nedtrykt menneskelighet kan av og til være på sin plass, og det kan fungere poetisk når bildene er de rette. Men denne spanske filmen er laget som en estetisk forpint gjentakelse av alt; usmilende hverdagsfolk vandrer så seint inn og ut av situasjoner at det blir som å kjøre bak en mann med hatt søndag formiddag på vei til Hå gamle prestegard.
Paradokser er farlige ting. I sine beste stunder kan de gi snedig underlys til vante forestillinger. Når de overdrives, utfordres troverdigheten, og i «Solsikkenes natt» skjer for mange sære tilfeldigheter til for begravelsestung strengemusikk, sånn at intelligensen ikke blir behørig ivaretatt. Noen ganger blir det for dumt.
Til en fjern fjellandsby kommer både et huleforskerteam og en seksualmorder samtidig. Tilfeldigheter og urimeligheter fører til at hulesjefen tror at en av landsbyens to idioter er forbryteren, og så blir eneboeren drept i en opptrappingsulykke som Monty Python ville ha satt pris på.
Etter det går det meste galt for alle, og europeisk films nesten patologiske dysterhet kan leses i den aldrende politisjefens framtidsfattige vismannsblikk.