Jeg røper slutten. Der sitter Vanessa Redgrave og forteller at kjærligheten fortjener lykkelige slutter, og det er derfor folk leser bøker (og ser filmer). Uten fiksjonene ville vi alle være overlatt eksistensialismens logiske kulde: Ingenting kan noensinne repareres.
Britiske «Atonement» ble en kritikersuksess på kino, og en av grunnene er nok den drømmerske estetismen. Her er til og med krigen så skjønn at man kunne tenke seg en StarTour til strendene i Dunkirk. James McAvoy vandrer som i et dataspill, som i en Kusturica-fantasi, som i en Lars von Trier-romanse.
Vakker er også den engelske provins-naturen. I disse delene av England finnes det bare motlys (medlys hører hjemme i fotballkamper), og filmen ser ofte og lenge ut som en forbedra natural-svenskhet fra sekstitallet; her vimser Elvira Madigan i de alveaktige pastoralene.
Men ikke i handlingen. «Atonement» presenterer folka sine som om de snart skal dø eller forråde Jesus. Det ligger en nydelig, skjebnesvanger atmosfære av naiv syndighet over herregården, og handlingen fortoner seg som en blanding av James Ivory, Agatha Christie og D.H. Lawrence. Det skal snart bli verdenskrig. Den sensuelle siv-performancen Keira Knightley går i motvillige ringdanser rundt arbeiderklasse-studenten James McAvery før hun endelig og voldsomt faller for tiltrekningens magi. Da har det vært rasfare lenge, og skildringen er magnetisk. Du kan merke at kroppene dras mot hverandre med en geofysisk voldsomhet.
Så skjer det ting. På grunn av en sjalu liten jente-nevrotiker blir kjærlighetshistorien til Knightley og McAvery sterkt forstyrret, og i resten av filmen forsøker de det umulige: Å oppheve eksistensialismens absolutte regel om at ingenting kan gjøres om, og alt som har skjedd vil prege deg for resten av livet. Det finnes ingen rettferdighet. Det finnes ingen om forlatelse. Det finnes ingen anke-instans. Sartre er en unådig gud.
Kjærligheten vinner bare i bøker. Menneskene må dikte sine liv, dikte sin lykke, fantasere om rettferdighet, tilgivelse og de blanke arka til Prøysen.
Jeg må innrømme at «Atonement» er suverent laget. Likevel sliter jeg litt med innlevelsen. Keira Knightley er antakelig det mest sensuelle som England har skapt siden Mini-Morris-en og Michael Caine, og tiltrekningen mellom henne og McAvery er som hvis puslespillbrikker fikk hukommelse. Men filmen beveger seg i en estetisk fjernhet som imponerer på armlengdes avstand. Armer kan bli veldig lange.