De interesserer seg for at jomfruelig-gifte Jocelyn møter Grigg, som er en rik dataklovn og et slags seksuelt kikker-kjæledyr for damer med snakkejobber. Og han får bli med i en Jane Austen-bokklubb, som utelukkende konstrueres for at ei dame i 45 års alderen ble fragått av Jimmy Smits, en skjebne som burde føre til at man ble beskattet for ekstra gratisfordeler.
Filmen handler om hvordan sjefssutra sammen med sin ressursrike skrittkløer-klubb snakker seg gjennom Jane Austen-bok etter Jane Austen-bok med samme livsinnsikt og kulturelle oppfinnsomhet som når andre leser horoskoper.
Filmen starter med at Jocelyn med inseminasjonshobbien ikke må være alene, for hun har mistet hunden sin. Dermed har forfatter og regissør signalisert for eventuelle menn som stikker innom at hun har humor og ironi. Det bruker hun resten av filmen til å imøtegå. «The Jane Austen Book Club» er et sallans jabbe-helvete som ville ført til at Dante Aligheri snudde med begrunnelsen «Drit i Beatrice; skaff meg en burger og et fotball-EM.»
Amy Brenneman spiller den dumpa Sylvia, og om henne sies det at hun er gammel og stygg. Vel. Amy Brenneman er 44 år og ser yngre ut enn Kongsgård-russ. Hun kunne fått kjæreste på en hip hop-festival eller et skateboard-treff. Emily Blunt spiller den rare, svartkledde dama, hun med fransken. Hun er gift med en enkel sportsdust som ikke er subtil nok for henne, så hun kliner seg til med en mannlig student som blafrer med øyenvippene når han snakker, som om han var en Bratz-figur. Kathy Baker spiller den friske dama. Og Hugh Dancy er altså en syklende dust med hvalpelue som blir innvalgt som seiler på østrogenfloden fordi han er så ufarlig.
Så diskuterer de bok etter bok mens min fortvilelse vokser fordi de misbruker menneskelig kontakt slik samlivsssørgende kvinner utnytter bokser med iskrem. Det blir som en tvangsforestilling om at man må dele noe med noen uansett hvor ubetydelig og fjernt og uvesentlig det er. De kommer ikke sammen for at den bedratte førtiåringen skal banne over eksmannen sin, men for at hun i stedet skal snakke dilldall som tar vekk engasjementet i virkeligheten.
Med andre ord, bokklubben har samme nytte som TV-serier, som funker som en stille protest mot den kjedelige kunnskapen og intellektualiteten som mennene presset på damene ved å misforstå kvinnesaken og gjøre noe ut av den. Kvinnesak var bare ment som verdens mest underholdende sutring, og den kunne aldri forandre noe eller medføre handling. Så gjorde den det likevel fordi menn ble med (for å ha noen å snakke med etter sex). Dermed var kvinnene fanget i sin egen misnøye, og så kom Jane Austen og TV-seriene og tok dem bort igjen – tilbake til det døgnkontinuerlige snadderet ved grønnsakshagen og skinnfillevasken.
Mange vil kose seg med denne filmen. Gjør det. Men de bør ikke bli universitetslærere etterpå.