Men denne filmen forsøker ærlig og redelig å forklare hvordan den unge bokredigereren Sarah Michelle Gellar kan falle for Alec Baldwin midt i femtiårsalderen, bare fordi Baldwin er velstående, innflytelsesrik, vittig og flink.
Historien er underlig. Gellar starter som et høytsittende foldeskjørt med spurvetunge, og når Baldwin kommer brummende og småmumlende med sin korsett-trengende champagne-arroganse, får du en følelse av å se en versjon av Rødhette og Ulken.
Men så tasser filmen av gårde i et slags TV-serielandskap. En ny forlagssjef dukker opp med mikroskjørt og et overdådig arrangert blondinefjes som ville fått Encyclopedia Britannica til å revne av oppgitthet. Baldwin svermer hest som en sandskadd fasttelefon, regissøren lager splitscreen av tynn popsang og «Suburban girl» er så mye TV og så lite film at du kan føle Signe Tynnings blide pust i bildekantene.
Men det er sånn: Verden trenger troverdige kjærlighetsfilmer. Hver gang noen skal lage film om folk som elsker hverandre, tyr de til sitcom-tricks, og så flirer de bort begeistringsrødmen fra sine hellige kinn. «Suburban girl» er ikke en kjærlighetsfilm, for den flørter for opplagt med den matleie delen av publikum. En OK ukeblad-historie forulemper seg sjøl med frustrert fruejabb.
Når Alec B. har Gellar på den bibelske måten midt i filmen, skjønner du at det går galt. Når han i fullt alvor går av gårde og ser «Citizen Kane», skjønner du at han er ufrelsbart gammel. Så skjer alle de triste tinga på en så uinteressant måte at man kan lage ordspråk av dem.