Jamie Bell spiller Hallam Foe med en mager og sta troverdighet som gjør filmen til en intens rundtur i de eksistensielle galningenes verden. Noen ville oppfatte filmen som en anbefaling av psykiatri. Men romantikerne vil finne et forbilde.
Før jeg påstår at «Hallam Foe» må bety Fienden Hamlet, skal jeg fortelle gammelt nytt om de som hyper tilværelsen. Eksistensiell smerte kan bli ekstatisk, og mennesker med særegen virkelighetsoppfatning søker katarsis i ytterliggående improvisasjoner på grensen til avvik. Ungdom skeiner. Menn med egentlig gode ekteskap blir plutselig gale av usannsynlig lidenskap fordi atomene i kroppen deres ikke blir tilfredsstilte av harmoni eller lykke; de husker det store smellet, og de vil bange mer. Kvinner slipper ut håret under armene og sier «det var min feil» mens de smiler. «Hallam Foe»s troverdighet ligger der. Filmen skildrer besettelse som er iverksatt av geologisk indre uro. Noen ganger består mennesker bare av indre uro.
Hallam Foe er noe så kulturelt europeisk og avleggs som Sturm und Drang.
Hallam sitter i trehytta si og spionerer på folk for å finne ut ting om dem. Mor hans ble drept av stemora, slik Hamlets far ble drept av mors nye elsker, og de bor i et skotsk slott, ikke et dansk. Hans gale mor druknet seg, slik Hamlets søster gjør. Unggutten takler identitetskaoset ved å kamuflere seg bort i kroppsmaling, og da den autoritære puberteten lurer ham til å ha sex med den forhatte stemora, flykter han pengeløs til Edinburgh. Der har Gud en spøk i vente. På gata ser Hallam den døde morens dobbeltgjenger, spilt av Sophia Myles.
Slik starter en opptrappings-galskap. Han forfølger Myles som om hun var syttende mai i morgensol og oppretter en slags trehytte i klokketårnet for å kunne spionere på den utprega kjødelige personalsjefen.
Etter hvert blir forholdet mer komplisert enn en blind kanins bryllupsnatt, og Hallam havner i en psykologisk dobbelthet som skulle ha sprengt ham i filler: Den ene natta sover han som en simulert sønn inntil kroppen hennes, den neste natta er han inne i den. Igjen en eksistensiell obervasjon: Når du utfordrer umulighetene i verden, kan det oppstå Over Grensen-tilstander som viser seg å være psykologisk holdbare sjøl om de bryter med sosialdemokratiske idealer og god smak. Det stiligste ved filmskikkelsen Hallam Foe er at han aksepterer det umulige. For nye mennesker med uro og angst er det et budskap der: Du skal storme fram som en gal hest, du skal ikke stritte i mot som et engstelig esel (eller engstelige sel). Livet består ikke av rentebekymringer og sosial sunnhet alene. Alle atomene i kroppen din stammer fra et svært smell, og de husker det.
Jamie Bell spiller utrolig bra. Fargene er så vakre at de kunne vært computerforbedra. Og Hamlet. Han var en kul fyr.