Det er så vidt havet orker å skylle mot kysten, og menneskene har tatt tilflukt i en utsøkt innadvendthet som balsameres av vulkansot og utilgjengelige fortidskonsonanter. Det er en nifs opplevelse å se islandsk film.
En politimann som likner en besatt provins-organist med hornhinnefeil og ulke-underbitt, etterforsker mordet på Holberg, som visstnok voldtok under påvirkning av Svartedauen en gang for lenge siden da islandske ektemenn dro på sjøen og forsvarte torsken sin, men ikke kona. Hva skjedde egentlig med Koldbrun? Og hva hadde Ellidi med det å gjøre der han brummer rundt i fengselet med sin humørløse dinosaurslakter-mimikk? Er det forderva rottenyrer med pestsmitte inspektøren spiser, eller er det småsaufjes uten overflater? Politimannen blir seende mer og mer ut som en lava-konstruksjon da handlingen bringer ham fra trøstesløst utkantsted til utrøstelig utkantsted, og så må de finne Audes hermetiserte hjerne og kanskje grave opp et lik – mens det islandske politikoret synger noe som minner om hedenske julesanger for de ulykkelige gravide og de nedgravde og de med for trange strikkejakker.
«Jar City» skal være en krim. Men Krukkebyens hemmeligheter innbyr ikke til overfladisk sofanytelse av forbrytelses-spenning. Det er så vidt man orker tanken på å få vite hva som egentlig skjedde, for dette er Island, og oppklaringen er alltid kjedeligere enn forbrytelsen. Bildene er fantastiske. Musikken er paradoksal i beste fall. Opplevelsen er mektig, men merkelig, og man skal være i besittelse av mye ubrukt feststemning eller krevende etnisk nysgjerrighet for å holde ut. Men. For de få og de kresne kan dette være flotte greier.