Siden det er nasjonal-refseren Moore blitt en steinrik mediesmurf som bor på Manhattan og kjører limousine. Nå kommer den amerikanske arbeiderklassen og tar ham.
«Michael Moore hates America» er en dokumentar om Michael Moores arbeidsmetoder, og filmen er inspirert av dem. Michael Wilson er en selvbestemt naiv roots-amerikaner som ble påvirket av sin arbeiderfars dype blanding av patriotisme og optimisme. Han irriterte seg over at Michael Moore sjikanerte landet hans og bestemte seg for å lage en film om Moore. Han michaeler manipulasjons-mesteren Moore.
Den er blitt ei herlig smørje. De mest interessante er egentlig når Wilson påpeker (ved intervjuer med folka fra Moores film) at han i filmen om våpenkontroll fikk overtalt en butikk til å levere ut et gevær fordi han laget en film om særegne forretninger – mens han i filmen framstiller dette som om våpenkjøp over disk var den vanlige framgangsmåten. Altså nifst juks. Eller når representanter fra riflefolka i USA forteller om hvordan han har klipt sammen Charlton Hestons taler fra helt forskjellige tidspunkter for at det skal høres ut som om skuespilleren hadde et kynisk forhold til studentdrapene på Columbine.
Det er også ganske avslørende når Wilson forsøker å intervjue Moore slik Moore forsøkte å intervjue sine motvillige ressurskilder, og får konsekvent nei. Da han stiller et kritisk spørsmål på en studentsamling med Moore, mobber den oscarbelønte kultkjendisen på talerstolen sin lille opponent ned med en arroganse som ingen amerikansk politiker ville ha tillatt seg.
Mest underholdende er forfatteren som mener at man kan spore tilbøyeligheter til «narsissistisk personlighetsforstyrrelse» hos Moore, en lidelse som blant annet gjør at man alltid bebreider de flinke og ressursrike, mens man fremhever de som har så lite å fare med at de ikke representerer konkurranse. I gamle TV-bilder sier Michael Moore for eksempel at Bill Clinton er spilt tid, for han har ingen sjanse til å bli amerikansk president likevel.
Problemet med dokumentarfilm er alltid at sannheten er et trosspørsmål. Kanskje eksisterer ikke de folka du ser intervjuet i det hele tatt, kanskje er de bare noen ukjente skuespillere. Enten det er snakk om «Fahrenheit 9/11», «En ubehagelig sannhet» eller «Michael Moore hates America» tror folk det de ønsker å tro. Denne relativismen gjelder muligens all journalistikk, for folk tror bare de nyhetene de liker. I Wilsons film sier tilhengere av Moore (antakelig) at de ikke syns det gjør noe at helten deres farer med løgn, for budskapet hans er så viktig. Man bør legge merke til at anmeldere som har vært begeistret for Moore, misliker Wilson. Det er sikkert tilfeldig. Jeg som hatet Moore, liker Wilson. Det er sikkert også tilfeldig.