Charlie Wilson er i følge filmen den kvinnekjære og whiskyvennlige kongressmannen fra Texas som overtalte USA til å gi muslimske fundamentalister i Afghanistan moderne våpen sånn at de kunne slå russerne.
Vi skal la den historiske skadefryden ligge, for Nato-beiben Kristin Halvorsens skyld. Dette er guttenes film.
Tom Hanks spiller Wilson med en uskyldig, forskrekka ego-eleganse som vil kunne få menighetsforstandere til å abonnere på Playboy, om de ikke gjør det allerede. Hans joviale hedonisme og vennlige dorisknalling er så sleipt skildret at du vil føle deg frigjort fra din gode smak. I selskapet hans opptrer også geniet Philip Seymour Hoffman, en mann som ble laget for å skrive kjønnsord på dametoalettene i Oxford uten at det virker annet enn virilt. Disse to skuespillerne hører sammen som Helan og Halvan, og de gjør den idiotiske filmen til en slags behags-orgie.
Hanks spiller altså en vennerik, men prinsippløs politiker som plutselig bruker ekstratid på bakrus-motivert idealisme. Han blir rørt over afghanere i pakistanske flyktningeleirer og bestemmer seg for å legge ned Sovjetsamveldet. Men ingen må vite at CIA forsyner muhajedin (hellige krigere) med stasvåpen, så selv om afghanere vil stryke Israel så fort fra kartet at Google Earth ikke ville klare å følge med, får han en israeler til å leve anti-helikopter-raketter til frihetskjemperne i fjellsidene.
Politikeren kjenner også den rike høyre-fundamentalisten Julia Roberts, som trenger Gud på amerikanernes side og regner med at han kan overtales med stram kjole og banalkristen retorikk. Det er nydelig gjort, og til alt overmål har Tom Hanks et skjørtekort sekretærkorps som kan føre til at Kvinnefronten sender slør til Taliban.
For all del: Ikke tenk på hva Gorbatsjov egentlig gjorde med verden da han overlot Afghanistan til Vesten og slapp løs popsangere fra Armenia på det frie Europa. Dette er en kosefilm for de med svekka korttidshukommelse.