Det gjør hun først og fremst med en syresviende, betonggjennomtrengende fistelstemme som minner om lyden av korgutt med testiklene i kjerrehjulet. Blethyn er nok en gang så forferdelig at skuespilleren funker som piss i egen brønn; du orker rett og slett ikke like filmen eller folka i den fordi dama maser så fælt.
Egentlig finnes det en sart og sympatisk historie inni her. En søt gutt med egen flyttebil er så seksuelt forskrekka at han støter jenter fra seg. Det kan for eksempel skyldes at mor hans er stand up-komiker og har som spesialitet å sjikanere menns kjønnsorganer. Men den stae overklassejenta Emma Booth gir seg ikke, og etter hvert strammer den unge mannen seg opp til halvhjerta morsfrigjøring og fullkjertla kjønnsutøvelse.
Australiere har hatt noen fine pubertetsfilmer, og filmen om Tim og Jill har sine gode sider. Derfor er det synd at ingen har temma Blethyns formidable overspill.
Ikke mange barn har vulgære stand up-foreldre, så det er antakelig begrensa hva vi kan lære her. Men det kan være verd å ta med seg at unger ikke blir frigjorte av foreldres frilynthet, de blir bare flaue og begynner å snakke om Dagfinn Høybråten med takknemlighet.