En dag datt det inn en DVD-film som het «Daybreak» og manglet årstall på coveret. Den var beroligende lik de andre virusfilmene, men kjære klokkegud og alle dine visjonære visere: Det var da veldig så godt Martha Plimpton holder seg, og hvordan klarer Cuba Gooding jr. å se så ung ut? Dessuten heter Moira Kelly Blue, som er et sånt navn som man ga folk som Kim Basinger på åttitallet rett før klærne datt.
Deretter kom følelsen av at dette hadde jeg sett før. Ganske riktig. Det var i 1994. Filmen ble laget av Stephen Tolkin, som er bror av Hollywood-moralisten Michael Tolkin (skrev «The Player» og «Deep impact»), så filmen behandler framtida og smittedøden som en kamp mot de onde myndighetene. Framtida er et forferdelig sted, der folk går i Al Gore til knes, og hva er det egentlig vi setter barn til verden for. Den gang og for øyeblikket plages vi av en konfliktorientert underholdningskultur, og ingen tror på lykken bortsett fra analfabeter uten internett-tilgang.
Så kanskje var det meningen at dere skulle se «Daybreak» om igjen. Ikke for hyggen, men for å få den ideen at kanskje det snart burde komme en film som framstiller framtida som et fantastisk fint sted å bo.