Først om Harrison Ford: Hvis han hadde framstilt en 31 år gammel hundremeterløper, ville skuespilleren havnet utenfor alderstroverdighetens grenser.
Men så lenge 66-åringen spiller en bevegelsesflink og utelivstrenet arkeolog i 60-års alderen, bør det være grunnlag for å akseptere at han ikke bruker gåstol. Se på professoren Arne Næss. Han ville også ha løpt fra Stalin for tretti år siden, som het tredve da.
LA BOEUF: Dessuten er det ungdommen Shia LaBoeuf som gjør de verste stuntene. Året er 1957, og LaBoeuf kommer motorsyklende inn i handlingen i et naturtro Marlon Brando-kostyme (The wild one, 1953) og slenger seg på forskerkjerra mens han på femtitalls-greaseres vis sjekker Fonzie-frityrenhan har på hodet ved hver merkestein.
50-TALL: For Spielberg er antakelig denne fjerde Jones-filmen den morsomste, for 1950-tallet er en periode regissøren husker og antakelig har et forhold til. Den oppskriftsmessige actionstarten skjer i en prøvesprengningsby i Nevada, etter at russiske spioner har åpna en Roswell-kasse som faktisk ikke inneholder John Waynes nedfryste kropp, men et av USAs viktigste fantasi-ikoner; den hemmelige marsboeren i FBI-kjelleren.
Så smeller atombomba, og deretter vet vi at arkeologen antakelig døde av kreft seint på 1960-tallet.
Etter åpningsrushet skal enhver Indiana Jones-film ta seg fint hjem til Universitetet, og det gjør også denne. Der treffer Jones den selvsikre LaBoeuf, som kan fortelle ham at kollega Oxley er kidnappet i Sør-Amerika.
SØR-AMERIKA: Dermed forlater filmen USA slik den også skal, og med KGB i hælene drar det velkomponerte eventyrparet på en hvileløs action-tur som antakelig ville ha bekymret fagfolk i bedriftshelsetjenesten på Arkeologisk Institutt.
Don Del Oro har en peruviansk gullby liggende, og ved hjelp av uforståelig oldisgrafikk som utmerket godt kunne ha prydet norske landslagsskjorter, blir det klart for de reisende at de absolutt må ferdes i den tjukkeste apejungelen, langs de skumleste hengekløftene der de fæleste skorpionene og de mest illsinte mordermaurene deler verdensdel med overvintra innfødte som ellers bare slår leir i gamle numre av National Geographic.
Det er voldsomt, det er mildt ironisk og dobbel-retro, for tilbakeblikket i genren går nå både til de foregående filmene på åttitallet og til de elitistiske eventyrerne i mellomkrigstida. Dette er jøggelen, som er den delen av den tredje, fjerde og femte verden som alltid tilhørte den hvite manns velutdanna og pedagogiske nedlatenhet. De har så rare guder i utlandet. Men turistene er fine.
MARION: I busken treffer Jones på den religiøst forheksa John Hurt, som ser ut som Myggen om tretti år eller Lillebjørn Nilsen i fjor. De overmenneskelig tilstedeværende russerne har dessuten fanget Marion fra «Jakten på den forsvunne skatten», og det blir en virkelig familiefryd å se igjen Karen Allen, spekkmjuk og bondebreid og illsint.
Med flere folk følger større fart og et formidabelt klimaks der også Spielberg-avkommet E.T. får lov til å være med.
Jeg begriper ikke at noen kunne bli skuffet av dette.
BLANCHETT: Nevnte jeg Cate Blanchett?
Hun spiller russerinne med solbriller, en skapning som riktignok ikke fantes på 1950-tallet, men det gjorde heller ikke den nazi-inspirerte new age-kommunismen som hovedskurken i filmen bekjenner seg til.
En ålreit rollefigur som aldri tar seg helt opp — men det gjorde ingen skurker i Indiana Jones-filmer. De karismatiske psykopatene tilhører nittitallet.
GAMMELDAGS: Det behagelige og beroligende med filmen er at Spielberg ikke eksperimenterer. Han lager ikke en Indiana Jones-film for vår tid med innvollsromantikk eller Biel-ige tskjorte-eksotismer.
Regissøren holder seg til genren og komponerer en gammeldags film som like gjerne kunne ha blitt til i 1988. Handlingen består av pustevanskelige roller-coaster-rides (som på norsk blir det fonetisk ubrukelige berg- og dalbane-turer), der folk og redskap skvetter generøst rundt på den kultivert ironiske måten som aldri fører til at ubalanserte publikummere går hjem og kveler katten etterpå.
Innimellom farts-etappene sperrer Harrison Ford med blikket på den gode gamle Indiana-måten, og så slår det deg: Han var jo egentlig alltid en gammel mann som løp litt rart.
Filmen er en potent nostalgitrip og en skjønn tidsreise, og hvis jeg ser ut av vinduet nå, kommer det folk forbi som spiller «China in your hand» på kassett-walkman.