«Metoden» handler om seks mennesker som kommer sammen til radikal gruppeterapi som en del av jobbsøker-utvelgelse, det vil si at den er en slags «Saw» uten blodvold, men med ordvold. Etter en del tankesommel kom jeg til at filmen anbefaler menneskelighet og tar avstand fra umenneskelighet.
Intellektuelle og liberale har det fellestrekket at de avskyr utfordringer og elsker bekreftelser. Smale dramaer handler veldig sjelden om fascismens fordeler, det fantastiske ved krig som konfliktløser eller behovet for at kvinner skal gå hjemme og lage vafler til sine ulykkelige barn. Og uansett hvor elegant sånne provokasjoner var laget, uansett hvor intelligent annerledeshetene var formulert, ville de intellektuelle og de liberale aldri ha sett sånne filmer, for de bekrefter ikke verdensbildet deres.
«Metoden» føyer seg friksjonsfritt inn i køen av smisk. Den er basert på et skuespill og forteller den egentlig ganske fiffige historien om et kaldt og kynisk selskap som utsetter jobbsøkere for følelsesmessig og moralsk manipulasjon for å finne ut hvem som tåler hva. På gata utenfor protesterer ungdommen mot kapitalismen og globaliseringa.
Svakheten i historien er at vi aldri får vite hva korpie-gudene i bakrommet tenker og mener. Dermed forsvinner eventuelle funderinger over nytten ved at bedriftsledere skal ha samme følelsesliv og moral som tungvektsboksere. Tilbake er psykologien. Kjedelige menneskers indre er omtrent som utsida.
«Metoden» dør av pusteproblemer. Halve handlingen går med til at deltakerne samtaler om hva som kan komme til å skje, halve handlingen forteller en latterlig historie om at de går på do og kler av seg, og resten av filmen er en ufødt framstilling av reaksjonsformer under stress. Den siste delen kunne vært spennende om regissør eller forfatter hadde hatt noe på hjertet. Hvis de har et.