Det er for eksempel når vakre, unge nåtids-mennesker synger Beatles-sanger med en sjokkerende jomfruelighet som får gammelpop til å funke som en vårfrisk, bjørkesprek rockemusikal.
Jeg vokste opp med Beatles-musikk, og jeg elsket alt sammen fordi det var en sekstitallsfleip og generasjonshevn som låt bedre enn Mozart. Men følsom? Halllooo? «Yesterday. Mmm. All my trouble seems so far away.»? Køntri-kitsch.
Den fantastiske amerikanske teaterdama og dokkekunstneren Julie Taymor har omgjort det småaure-fiskere kaller et knippe utvalgte Beatles-sanger, og hun har satt dem rått og frekt inn i en Hair-liknende sekstitalls-romanse om ungdom som forsøker å elske hverandre i Vietnam-krigens apokalyptiske skygger (hoiii!). Filmen drypper av nostalgi som pisseblaut tøybleie – men den er ved alle guder og deres forretningsforbindelser på jorden noe av det mest fantastiske jeg har sett.
Det starter med at den engelske arbeiderklasse-gutten (Jim Sturgess, som var 27 år 16. mai) synger Lennons undervurderte «Girl» til bølgene. Stemmen hans er det ukritiske poeter kaller naken. Jeg finner ikke på noe bedre, men den enkle sentimentaliteten varsler flom. Etter en halvtime sitter du til halsen i våt glede.
Sturgess heter Jude. Han reiser til USA for å finne far sin, og der treffer han det lysende unge geniet Evan Rachel Wood, som heter Lucy, og Joe Anderson, som heter Max etter Maxwell's hammer. Jojo dukker opp, og Sadie og Prudence. Noen av dem er rømte overklassebarn som antakelig ble forakta japper på åttitallet og feite direktører rundt 2000, men i filmen oppvarter de den legendariske NY-bygda Greenwich Village med så mye poesi og irrasjonalitet at filmen vil være i stand til å bevege fotballfans.
Historien utvikler seg ved at den velkjente musikken utsettes for renoveringer som gjør den hvalpete og nær. «With a little help from my friends» er for eksempel blitt en rånete studentdrikkekveld med aking på gelender og greier.
Taymor bruker teaterblikket sitt til å skape scener som kliner seg tett inntil folke-surrealisme og musikkvideo-poesi. Hun bruker dans og masker, og trivialkunstens referanser knytter seg til hverandre som ei huskerye. Sadie er Janis Joplin. Den svarte kameraten hennes et et forstudium til Jimi Hendrix. Bono er innom og synger «I'm the walrus». Joe Cocker står i undergrunnen og sveiver med armene sine som et pop-ikon. Krig kommer, studentopprør kommer, kjærlighetssorg kommer – og «Blackbird» blir sunget ved vannkanten i New York som et manifest — «take this broken wings and learn to fly». Mot slutten kommer «Hey Jude». Og så synger Sadie «All you need is love» fra taket. Da har koksgrus og testosteron forlengst forlatt sjela, og vi er alle blitt jenter.
Det er romantikernes film. For ca. 14 år siden ble denne kulturgruppen stengt inne eller glemt. Romantikerne pleide å leve innholdet i sanger som om sangene var selvangivelser, men det gjorde dem dementerte, forlatte og forhatte. «Across the Universe» viser at de hadde rett hele tida. Svulstig er bra.