Jeg gjentar. Etter en lang katastrofe-start blir denne lille provins-romansen en engasjerende film. Jeg sa aldri at den var god. Hør etter. Jeg sa engasjerende. Og ikke så lite heller. Du kommer motvillig til å følge med i handlingen. Ingen tissing. Ikke én sms på ca. 40 minutter. Hvis du er jente akkurat den dagen.
Rike og maskinsminka overklasse-mamma Huffman kjører den håpløse dattera si Lohan til bestemor Jane Fonda i mormonerstaten Utah. Der går folk rundt og oppfører seg som Shyamalans «The village», men ikke Lohan, for hun er Ekberg i fontenen og ei hekkans føkkopp-jente som det lukter Gucci av.
Fonda har oppsatt fredagsvaske-hår og t-skjorte og dongeri, og hun har ikke sett bedre ut siden fødselen. Fondas aerobic-skapte udødelighet bærer mye av «Georgia rule». Dessuten er Felicity Huffman en skremmende god skuespiller, og det får hun vist etter hvert. Til å begynne med har hun hår med vaffelfarge og er oppskrifts-fjern. Lohan plager som nevnt vettet av oss og de andre med nedslitt dagbok-prosa. Det berykta festofferet spiller så demonstrativt og overtydelig at hun blir like irriterende som et rusk i øyet midt i cupfinalen, som forresten ingen bryr seg om lenger. Man skulle tro hun var incestoffer.
Tampen brenner.
En helt ekte familietragedie som kanskje er en løgn rammer de enkle menneskene, og så snart Lohan er befridd for personlighets-rustningen «bortskjemt drittunge», fungerer hun tilfredsstillende og til og med rørende.
Den rutinerte «Pretty woman»-kynikeren Garry Marshall har regissert. Dermot Mulroney, Cary Elwes og Garrett Hedlund der også med, men dere vil huske filmen for Fonda, Lohan og Huffman.