Den teite, streite, engelske kona tvinger ham inn i smokinger som får den 60 år gamle skuespilleren til å minne om Mr. Burns i Simpsons. Menn over tretti år kan ikke være glattbarberte, for kinna deres likner utslitte trampoliner. I denne filmen ser Douglas ut som en fritenkergud, og det fortjener han.
Dessuten spiller Evan Rachel Wood dattera hans, og det er en genetisk fiksjon som ville ha gitt verdighet og kred selv til medieslipt antikarismatiker som Barack Obama. Wood spiller annerledes. Hun bruker ansiktet slik Ingrid Bergman og Greta Garbo gjorde – med en fjern følsomhet og vare bevegelser, som ved lett hodepine. Ansiktet hennes er som en god bok.
Filmen er rar og egentlig ikke særlig original. Douglas spiller en spontan og sosiopatisk jazzmusiker som er blitt straffet med psykiatri for sin eksistensielle oppfinnsomhet. Men han har en drøm. Han skal finne den kaliforniske skatten. Filmen er en hyllest til det uberørte California som en gang fantes, den er en hyllest til beat-generasjonen som la grunnlaget for sekstitalls-hippismen med sin kunstbaserte anarkisme og sitt antisosiale, individualistiske menneskesyn. Beatnikene var vakre jazzfolk, gale og egoistiske, men stilige som enhjørninger. Det er noe uslitelig poetisk med bare å ville leve på jorda uten egentlig å jobbe der.
Douglas ser ville dyr i stua si, og han graver i varehuset. Du kommer til å like ham for det.