Jeg har generelt for høye terningkast, og blue meanies kommer snart og tar meg for det. Som ved all inflasjon er avvikene en del av et populistisk system. Man tar de terningene som egentlig er forbeholdt europeiske filmer om hvor galt alt er og gir dem til ubetydelige filmer som sier at noenganger er det ålreit. Det er en slags Robin Hood-virksomhet.
Chris Pine spiller en blind gutt som plutselig får det for seg at han skal gå ut med seende jenter, en risikabel besluttsomhet. Mandy griner. Den neste dama har mc-hockey og er tøffere enn to spann usilt diesel. Så kommer hun som har bind for øynene for å føle hvordan han har det — «jeg kan se mørket».
Men den blinde gutten får akutte, akustiske gitarakkorder i sjela av den indiske jenta Leeza på legens kontor, bare at hun er bortforlova til en raserein fetter med svett hår.
Hvordan skal dette gå?
Overraskende mange kommer til å bli sjarmert.