Det er antakelig den festligste nerdefilmen noensinne, ikke minst fordi tenkeråna Seth har en så gjennomført kjønns-fascistisk språkbruk at han kvalifiserer til betegnelsen alternativ trosretning og kan trekkes fra på skatten. De som tror de tåler rått snakk på film, kan se «Superbad». Han tar køddinga fem centimeter lengre.
Men det er ikke poenget.
Poenget er den magiske miksen. Evan er en følsom halvintellektuell ungdom som elsker Becca. Seth er som nevnt en verbalt desperat penetrerings-fascist og jomfru. Fogell er den nerdesteste av alle, men den samme guden som gjorde Bill Gates til et seksuelt ikon, forvandler i løpet av filmen Fogell til Dylan-profetien «the loser and I will be later to win».
Komediens sterkeste ting er to politimenn. Bill Hader og Seth Rogen gjør en allerede vittig film til et kalas. Jeg bare nevner det. Det er bare å se «Superbad». Alle har sett den. Alle skal se den.