«De fordømtes tempel» er også den mørkeste filmen. Det er i denne at Indiana Jones blir ond og prøver å ofre regissørens fremtidige hustru mens påståtte provins-indere messer verre enn middelaldermunker.
Å PHØY: Inderne likte ikke å bli framstilt som overtroiske landsbyindianere og primitive apehjerne-etere. Kanskje syntes de også at actionkomedie med sultende indiske barn var litt tidlig bare få år etter George Harrison. Jeg så «Temple of doom» første gang på en kino i London i 1984, og ved siden av meg satt en inder i Armani-klær som var dusjet med flyplass-aftershave. Han så betydningsfull ut, men lo ikke. Han humret ikke heller. Jeg forsøkte å holde meg, men det var ikke lett, for filmen er til tider det Jackie Chan-komedier skulle ønske de var.
DAMENEKET: Capshaw spiller ikke tøff dame i ridebukser, men et sangerinne-nek uten gartner-negler eller frilufts-forstand. Filmen starter med at hun synger «Anything goes» på kinesisk i Shanghai-restaurant, der diamanter og motgift sparkes rundt på dansegolvet forut for at Short Round med gasspedal-klosse fører an i biljakt. Det er absolutt litt «Rush hour» over det, på samme måte som en mammut kan likne på ei rotte hvis du ser den rett bakfra.
Handlingen i filmen foregår året før «Jakten på den forsvunne skatten» sånn at ikke stilige Karen Allen skulle bli danka ut av ei pysedame. De historisk kyndige vil huske at Indiana Jones hadde sex med Marion på en båt. Jeg er ennå ikke sikker på om det ble noe på sangerinnen, men hun oppnådde i hvert fall ekteskap med regissøren, og det må ha kurert en eventuell skuffelse.
Hysterikeren Kate Capshaw gjorde også den beste Jones-dama, om det finnes noen sånt. Leirbål-scenen der Short Round tar Indy i juks mens dama blir trakassert av utenlandske dyr, er en sikker vinner i kvinneklassen.
APEHJERNE MED MAJONES: «De fordømtes tempel» var matfilmen. I maharadjaens slott ligger antakelig kaptein Sabeltanns nøkler gjemt, men først og fremst var det her at apehjerne plutselig dukket opp som hovedrett og bagatelliserte normale menneskers skepsis overfor engelske innvollspaier. Og verre ble det: Ikke før var den brutale spisinga over, så kastet filmen seg jamrende og med ville auer inn i de røde hulene, der det foregikk hjerteskjærende organutrivning, ofring av brennende, skrikende ungutt, tortur og usympatisk mimikk som nordmenn ikke egentlig trodde var lovlig på kino. Pisking av barnearbeidere fører tankene til steinhellene på torget i Stavanger, og det gjør ikke opplevelsen lettere.
Dette var også i 1984 hard kost for alle oss som ikke hadde vennet oss til vardøgeret til markedsliberalismens fremtidige frigjøring av filmvolden. I dag er «De fordømtes tempel» antakelig noe medie-optimister viser niåringene sine – i 1984 lå den farlig nær en 18 års aldersgrense. Og filmen er fortsatt drøy. Du ser den ikke med noen under 12 år.
FANTASTISK KLIMAKS: Huskescenen fra denne filmen er først og fremst berg— og dalbane-flukten i gruva. Noen vil nok også se for seg aketuren fra fly på gummibåt, men ingenting kommer opp Indiana Jones og hans midlertidige reisefamilie i den lille vogna på smalspora risikoferd i indre India og alt som skjer etterpå. Det blir ikke laget sånne actionscener lenger.