Menn er ikke så tøffe. De fleste skuespillerne har tatt ballett-timer, de leser kosmetikkorienterte bransjeblader, kjøper Björn Borg-undertøy som likner jenteboksers og bor sammen med en katt som heter Sam etter Humphrey Bogart. Mitra har Sigourney Weavers uengasjerte mellomleder-fjernhet, hun har litt av det Las Vegas-glatte Jamie Lee Curtis-fjeset og hun går rundt med den kroppen som kona til David Beckham forsøker å kjøpe på Legevakten.
Oberst Mitra sendes inn i Skottlands anarkistiske pønkerhelvete for å finne motgiften til et av disse evindelige dødsvirusene som rammer Storbritannia fordi folka spiser fisk fra avispapir, og hun fortrekker verken landminer eller synkeminer etter hvert som torturister og borgherrer forgriper seg.
«Doomsday» er en halv-nostalgisk, kvasi-kul voldsfilm fra Blodsprutmoen. Den leker litt «Flukten fra New York», den sveiver innom Mad Max-filmene og vedlikeholder behovet for epidemiske skrekkfilmer fra England. Erklært ufyselige myndigheter i London (halvhjerta sekundert av det bekymra eldrebarnet Bob Hoskins) har gitt opp Skottland og overlatt skottene til byllepestdøden og anarkiet. Helt til noen ser levende skotter fra satellitt og får det for seg at dr. Kane fant en motgift. Det ville vært fint, for nå spyr også londonerne.
Tause med-soldater har litt pinlige filmnavn som Chandler, Carpenter og Miller, og sammen med enøyde Mitra invaderer de Skottland. Der hersker først de ville etterkommerne av Sex Pistols med et vedvarende volds— og raveparty som kommer til å påvirke fremtidige års russefester i Kongeparken. Vel framme forlater regissøren hensiktsmessigheten og kaster seg blod-drukken og festglad ut i noe man kan kalle volds-dogme-stil: Alle kampscener er filmet så rotete at du ikke ville ha oppdaget det om tærne dine forsvant.
Filmen tangerer det parodiske da den finner Malcolm McDowell som nyfrelst eks-lege og borgherre i en festning som drives av middelalder-riddere, men så kaster Rhona og hennes mitrajøser seg ut på landeveien igjen for at madmax-rytterne skal få en reprise.
Siden de daglig ser nyheter fra Kabul og Bagdad blir folk ikke så imponerte av blodkaos-filmer som de burde. Dessuten overdriver denne seg aldeles i hjel.