Manusforfatter og regissør Richard Kelly regisserte i 2001 «Donnie Darko». Det må ha skjedd mens han hadde et drypp, for ved normalt bevissthet har han klart å lage en film som er så uoversiktlig tåpelig at det føles fysisk uansvarlig å forsøke å følge handlingen. Hjerneceller vil gå tapt. Bandasjer vil løsne. Kroppsdeler kan falle av, for Kellys helter er ikke bare uanstendig overlatt oppkomlingenes forfengelighet, de blir skapt i en merkelig manuståke der ikke engang ørsmå karakteristika blir synlige.
Enkelt sagt, for de eventuelle, utbomba kraniene som allerede har sett filmen: Selv for stolslitere med hovedfag i uanvendelighet vil det være umulig å skjønne hvem folka er eller hva som skjer med dem.
Den endeløse filmen har en lovende start. Midt i en familiegrillfest i Vestre Lura (også kalt Texas) eksploderer en atombombe. Fulgt av halsbrekkende, klisjeflommende karikaturer på nyhets-TV oppstår den tredje verdenskrig, og etter den det totalitære framtidssamfunnet som vi i grunnen vet mer om enn SFO-ordninga og østerrikske naturkatastrofer.
Fra nå av drysser Kelly så mye dill at gravlakser ville ha protestert. Dwayne «The Rock» Johnson spiller en visstnok savnet actionskuespillerstjerne, men han oppstår i et merkelig forteller-tomrom der fortid og nåtid går sammen til en filmstil som kan sammenliknes med de utilsikta luftansamlingene i fryseposer eller avstanden mellom papegøyers tær. Tusen ganger gjentatt konspirasjons-avfall og kvasi-vatikanske maktparanoismer blir repetert i en ufikz mikz med porno-fiksert fanteflørt og rare revynavn uten reell dekning.
Etter 20 minutter forsøkte jeg fremdeles å følge med. Etter én time hadde jeg gitt opp, og etter halvannen time virket selv hurtigspoling som ufortjent. Da fantes det ikke lenger noe som kunne beskrive filmen, og det fantes heller ikke gyldige begreper for den totale, nesten patologiske likegyldigheten den hadde klart å skape.
Dette er en rekordfilm.