Komedie.
Hangover part III
USA. 2013. 1 time, 40 minutter. 15 år. Regi: Todd Phillips. Med: Bradley Cooper, Ed Helms, Zach Galifianakis, Ken Jeong, John Goodman.
Dette er en skuffende Hangover om avholdsfolk. I løpet av altfor mange timer drikker menn som pleide være bevaringsverdige flatfyll-ofre, bare hver sin 0,25 halvliter meksikansk øl, og det er mindre enn dagsforbruket for russiske barnehagebarn. Resultatet er som frykta: Hangover-konseptet (blåruss-ord for gjentakelse) går Politiskolen-løypa: Etter en stilig ener kom en overraskende vittig toer, og treeren rammes av sommerstille idétørke som ville ha plaga Egypten i bibelhistorisk tid og sender forsøket på holdbar seriekomedie rett i dass med armene ute, sprikende bein og stygg shorts.
Det starter bra. Zach Galifianakis (forsøk å si det etter en rotfylling) kommer kjørende nedover motorveien med en sjiraff i hengeren. Du tenker: Nei, de gjør det ikke. Du tenker det enda en gang. Begivenheter rundt det freda dyret (i California) og en grotesk hendelse som jeg ikke kan røpe av hensyn til nøbne spoiler-nevrotikere på østlandet, fører til at familien vil ha ekstrem-personligheten Alan på institusjon.
Starten er overprodusert på samme måte som hvis man setter sammen fjorten tannhjul og et atomkraftverk for å helle kontorvann i pappkrus.
Du tenker. Haha. Da skal de nok ha en siste fest på lasarettet. Juhu! Arizona! Det skal de ikke. Etter TV-slapt småprat mellom utålmodige pårørende, kjører vennene ut i vindmølle-præriens land, og der blir de stansa av gangstere. Irrelevant, overraskende og gledesdrepende som en humrende julenisse i "Ringenes herre" kommer John Goodman veltende med altfor mange setninger, og han skal ha tak i Mr. Chow.
Mr. Chow var opprinnelig en sinnssyk party-kineser i toeren, og fordelen ved ham var ikke monologene. Mr. Chow har rømt fra fengsel i konfetti-opprør, og han skylder tralalala fordi han trallala en gang tida fra Marshall (Goodman) som nå vil tralalala. Alt må forklares hele tida, og filmen forvandles til en Rush Hour 4 eller en Jackie Chan-komedie der vitsen for eksempel er at OL-laget i bordtennis skal hoppe høyde over skrikende Hongkong-politimenn. Men det gjør de ikke her.Tre menn farter rundt og sier "What the f..k, the door is closed"-setninger uten spenst eller handlings-driv. Og så snakker de sammen om hva de skal gjøre videre. Fortsatt like edru og like lite skandaliserte.
Det skjer lite i filmen. Den har ingenting av den eksistensielle katarsis som rammer egentlig streite folk dagen etter at de har vært på fest og blitt irrasjonelle. Dette handler bare om at Mr. Chow er plagsom, og Ken Jeong er en mildest talt uferdig skuespiller som får deg til å føle at jippi er et så langt ord at Laurence Olivier burde ha sagt det. Forhandlingene mellom ham og de personlighetsfattige hovedpersonene er detaljrike og kjadrete, og jeg vil anbefale alle å forme høyre hånd til et andenebb ved å trekke tommelen opp mot flat håndflate og gjøre kvakk kvakk-bevegelser i kinomørket. Det hjelper ikke, men du får det i hvert fall moro i et par minutter.
Handlingen tar seg til Las Vegas der det vittigste som skjer er at Bradley Cooper detter to og en halv meter og står på beina. Mot slutten er Melissa McCarthy ("Brides maids") med som småfrekk kjærlighets-vekkerske, og det er virkelig ikke for edru folk.
Det måtte skje. Sånn forgår gloria mundi: Først går lufta ut av prompeputa, og så blir Steve Guttenberg borte.
Følg meg på Twitter: @arilabra