«Django unchained»: Western. 2012. 2 timer, 45 minutter. 15 år. Regi: Quentin Tarantino. Med: Jamie Foxx, Christoph Waltz, Leonardo DiCaprio,Samuel L. Jackson, Kerry Washington.
Da jeg så om igjen Tarantinos formfullendte historie om en mannlig tysk Mor Teresa og slaven han gjør til en westernsuperopprørshelt, hadde jeg munnen igjen. Første gang så jeg filmen på svært lerret, og jeg måpte så imponert at man kunne ha fora med meg un Royale uten at jeg hadde oppdaget det. På TV blir filmen tydeligere. Den tilstreba rå, ufine syttitalls-fotograferinga er en del av rottekongen Quentins sære arbeiderklasse-romantikk. Det skal se ut som bakgate-kino eller slitt VHS. Noen ganger har han overdrevet det der, som når fulle menn forteller om mor si. Men i «Django unchained» er det uperfekte en behagelig del av indignasjonen.
Fordelen ved å ha munnen igjen er at hjernen ikke ligger i trekk. Jeg oppdaget det alle de andre visste, at «Django unchained» er en henrykt, men illsint tivolitur gjennom den klassiske rasismen som skapte de ufrivillig forente amerikanske statene.
Jeg tror jeg nevnte Roy Harper i kino-anmeldelsen. I sin fantastiske sang «I hate the white man» postulerer han:
«While outside in the whitewash
Where the guns are always, always right
A shooting star has summoned
Its dark angel from his night».
Jamie Foxx spiller en slik Dark Angel. Han starter filmen som en nesten lydløs lenkeslave som blir befridd av Christoph Waltz. Mot slutten er han en uovervinnelig, veltalende Robin Hood som nyter det når den perverse hvite drømmen Candyland flammer mot svart nattehimmel. OK. Det var kanskje å røpe det alle vet, men likevel: Tarantino har laget en film om undertrykkelse og opprør. Samtidig med at alle hans landsmenn vier sin rutine-action til kampen mot terroristene, lovpriser han en terrorist. Katarsis-scenene i slutten er som action-showdown fra innsida av Perleporten, og når varemerke-estetikken blomstrer med blodsprut som konkurrerer med islandske naturfenomener, da kjenner du det i vigilante-atavismene dine. Det er blodhevn-romantikk, og det er så infamt vittig laga at du oppdager det ikke en gang.Filmen er en humørfylt indignasjonsparade om rasismens forferdelige fravær av fornuft, ikke bare medlidenet, men vanlig folkevett. Fortellingen om de kunnskapsløse rasistene minner oss på at grusomhet er idiotisk, akkurat som sentimentalitet er det fordi sentimentaliteten er grusomhetens hjelper og uthuler og latterliggjør både rettferdighet og medfølelse. Fornuft tilsier at du behandler folk fint og realistisk. Empati er ikke luksus, men pragmatikk.
Candyland er symbolet på rotråtne overklasse-konstruksjoner som er nødt til å falle. Makt fører til Berlusconi-aktig adferd, anledning uten motforestillinger fører til perversiteter, undertrykkelse og grusomhet fører til hat. Det betyr at silkejævlene før eller siden ryker.
«Du kan ikke ødelegge Candyland», skriker den skuddsåra Samuel L. Jackson da Django fullfører sin gjerning som Herrens engel. «Det vil alltid finnes et Candyland!»
Bang.
«And where the crazy whiteman
And his teargas happiness
Lies dead and long since buried
By his own fantastic mess.»
Så det er på en måte en politisk-filosofisk spøk, dette her. Rollene er fantastiske, som figurer i lignelser, ikke realistiske, men gjenkjennelige. Christoph Waltz spiller akutt-jussens oppsøkende bøddel med en nesten religiøs sjøltillit, en bibelhistorisk trygghet. Han er fantastisk. Og Jamie Foxx vokser som en nyvanna løvetann, skinnende flott og frisk.
«Django unchained» er skriket med det rare i. En voksen Tarantino.
Følg meg på Twitter: @arilabra
Les resten av ukens dvd-anmeldelser her: