Rive-Rolf: Amerikansk animasjonskomedie. 2012.1 time, 38 minutter. 7 år. Regi: Rich Moore. Med: Stemmen til for eksempelAsbjørn.
Det er vår i Norge, og Rive-Rolf burde hahandlet om en mann med plen, plenklipper og sju små grønne hauger. I stedetbeskriver denne ekstrem-rosa animasjonskomedien enda en fantasi-figur som deter synd på fordi han ikke er som andre. Man skulle egentlig trodd at den monomaneomsorgen for avvikerne ville ha vært en skandinavisk form for skyldtyngetselvpisking, men om man strekker egentligheten enda et bevissthets-hakk,oppstår den egentlige logikk: USAs nevrotiske mellomklasser lever med enutopisk vinner-kultur som nødvendigvis skaper ni mislykka for hver vellykka.Det vil si at den egentlige (der var ordet igjen) amerikaner er en feit,arbeidsløs og skilt psykiatrisk pasient som bor i onkels garasje.
Rive-Rolf er skurken i et arcade-spill. Hansskjebne er å tape mot den ekle lille speideren Fikse-Felix. Taperen har så høyeskuldre at ryggen ligger over hårfestet. Han får aldri medaljer.
Men han ønsker seg noe mer av livet, og istedet for å konvertere til McDonalds-salat og Pilates, gjør han opprør ogflykter til fremmede spill. Det betyr at vi er nødt til å se at han slåss motsukkertøysjefen i Sukkertøylandet, antakelig et pedagogisk påfunn som skal fåbarn til å hate de menneskefiendtlige fargene i smågodt.
I sukkerkick-hallusinasjonene blir lille Felixforelska i ei korthåra, lys Modern Warfare-heltinne, og Rolf blir belemra medden hyperaktive jamringa til digitaljente som blir diskriminert fordi hun erglitchikappa.
For de oldemødrene som stakk innom dennespalten på vei til nett-pornoen: En glitch er en datafigur som oppfører seg somprogrammeringsfeil, for eksempel ved at det ene beinet forsvinner inn i veggen.
«Rive-Rolf» er ikke en vakker film. Til og medSognefjorden ser bedre ut. Men på TV i heimen viste det seg at den har enengasjementsevne som jeg aldri ville ha forutsett.
Det gjør den ikke til en god film. Men til engod investering.