Det er en morsom øvelse å lese Francis Scott Fitzgeralds berømte roman fra 1925 og se hva henholdsvis Coppola og Luhrmann vektlegger i sine manus. Begge legger dialogene tett opp til boka, men Luhrmann tar seg større friheter. Det tåler vi.
Regissør Jack Clayton og manusforfatter Coppolas 1974-versjon, med Robert Redford og Mia Farrow i rollene som den overdådig rike Jay Gatsby og hans elskede Daisy, er mer impresjonistisk og sentimental i stilen. Baz Luhrmann i 2013 tydeliggjør grundigere sitt hovedpoeng: At nyrikingen Gatsby kan beundres fordi han våget å håpe. Det er dette den mindre formuende fortelleren Nick Carraway liker ved sin grandiose nabo, til tross for at det ligger tvilsomme forretninger bak Gatsbys rikdom (noe Luhrmann framhever bedre enn Coppola).
Hva håpet så Gatsby på? Jo, at det skulle nytte for en fattigfrans fra en bondegård i Midtvesten å vinne rikmannsdatteren Daisys kjærlighet ved hjelp av dollar.
Fitzgeralds roman slo igjennom etter forfatterens død og havnet på diverse pensumlister fordi boka iscenesetter Den amerikanske drømmen. Dramaet utspiller seg på Long Island i 1922, i spennet mellom Gatsbys West Egg-slott og Tom og Daisy Buchanans fashionable East Egg-bolig på buktens andre side. Fortellingen tematiserer amerikaneres beundring for individet som starter på bar bakke, men i egen kraft klatrer på rangstigen og erobrer sin plass i overklassen.
Men dette er så ekstremt utformet i Gatsby-storyen at min interesse vakler. Hvem er så tåpelig at han vil vinne et annet menneske ved hjelp av glitter og glans, fester og nachspiel?
Likevel, straks man svarer haha, for en latterlig illusjon, lister tanken seg innpå om at verden, for ikke å si nyrikingenes Rogaland, er full av folk som kjøper seg utvendig fasade for å bli attraktiv i det sosiale liv. Så kanskje Gatsby-fortellingen angår oss i høyeste grad?
Med slike funderinger kan man få utbytte av filmen.
Luhrmann dreier dramaet drevent, med større tempo enn Coppola og dessverre i 3D som ikke tilfører noe særlig. Men bilturene mellom Long Island og New York er det langt mer schwung over enn i 1974, noe som bygger godt opp til den tragiske ulykken mot slutten.
Hvem spiller så Gatsby og Daisy best, paret Redford/Farrow eller Di Caprio/Carey Mulligan? Det er hipp som happ og et spørsmål om nyanser, spør dere meg. I begge filmer avkles forfengelighetens prinser og prinsesser ettertrykkelig.
Her er den selvopptatte Tom Buchanan og hans yndige og bedårende, Daisy, begge bortskjemte og lite omtenksomme. Her er venninnen Jordan Baker, et kroneksempel på at rikdom kan gjøre et menneske iskaldt beregnende. Og se på Myrtle Wilson, gift med den fattige bensinstasjonseieren i Askedalen. Hun er hos Luhrmann framstilt langt mer vulgær enn hos Coppola.
Og der vi i 1974 iallfall følte sympati med hennes ektemann George, et tragisk offer for rikfolkets kyniske luner, smittes selv han i Luhrmanns framstilling av menneskenes forfall og blir nesten en slesk type.
Moral? At verden vil bedras. Når noen bukker under, redder de andre sitt skinn og snurrer videre i livets karusell.