«Historien om Pi»: Amerikansk-taiwansk. 2012. 2 timer, 7 minutter. 11 år. Regi: Ang Lee. Med: Suraj Sharma, Irrfan Khan, Ayush Tandon, Gautam Belur, Adil Hussain, Tabu, Rafe Spall, Gerard Depardieu.
Før jeg hadde sett «Historien om Pi» fortonte den seg som et slags harry-rykte om pent animerte kjæledyr. Det var et estetisk og filosofisk sjokk å se den, både fordi filmen er livshyllende, gåtefullt over-vakker og fordi det barnlig-kompliserte innholdet fyller sjela di som ei uventa femti kilos solstråle, den varmer opp uvante tanke-lokaliteter og etterlater deg med en overraskende brukbar forestilling om Gud.
For Pi er Gud et konglomerat. Han begynner som barn å samle på bestanddelene. Pi blir født som ydmyk hinduist og stirrer vart forhekset inn i sine fargerike fantasier om universet i Krishnas gap. Derfor takker han siden Vishnu for at han får møte katolisismen, som formidler det jordisk forståelige at Gud er så grunnleggende ubegripelig i sin voldsomme skjønnhet at han måtte sende sin egen sønn til jorden i menneskeform for å bli forstått. Han finner også Allah, og selv om familien forklarer at man ikke kan være tilhenger av tre religioner, blir Pi akkurat det. Den følsomme gutten er mjukt multikonfesjonell av legning, ikke av valg. Pi er det motsatte av en fundamentalist. Den magre, skjønne ungen fra den franske delen av India fornemmer at svar er overveldende fragmentiserte. Når livsdramaet inntreffer, opplever han både redsel, ærefrykt og eksistensiell undring. Han stirrer forhekset på fryktens estetikk. Som enslig svekling på et uendelig, utslettende hav oppdager han at verden bare blir vakker og forståelig hvis menneskene formulerer den sjøl. Gud er noe du tror på fordi du fortløpende skaper ham, og du skaper ham fordi det er det beste man kan gjøre.
Det er mulig at dette låter skikkelig kjedelig, men filmen er så uventa og spennende at jeg i lange sekvenser holdt opp å puste, som i lojalitet til alle som stanser hjertet sitt når de lytter.
Den voksne Pi forteller historien sin til en nedbrutt forfatter i Canada. Han spilles som voksen av den karismatiske indiske skuespilleren Irrfan Khan, som leder fortellingen inn i et paradoksalt humoristisk alvor med en tung, men ungdommelig intensitet som gjør at du lytter. Han forteller om oppveksten i en dyrehage, og etter hvert får vi se hvordan den unge Pi (Suraj Sharma) blir utsatt for et eventyraktig, mirakuløst, men logisk skipsforlis over Marianagropen der hvor havdypene på jorden er størst. Den unge mannen sitter forskrekka og familieløs på en provisorisk flåte, og slepetau er navlestrengen til en livbåt der den største fare lurer, nemlig tigeren Richard Parker.
Av faren har Pi lært: «Tigeren er ikke din venn».
Som et sant menneske dikter Pi om tigeren til en venn fordi de to er skjebneknytta til hverandre som ørkenen og regnet. Richard Parker blir den uoppnåelige venn, forheksende opprinnelig og den mest betydningsfulle av skapningene på et farlig, frydefullt mytehav. Det er han alt handler om.
Filmen herfra består av så djupt vakre tablåer at det gjør vondt å se på dem. Den sultne, forskrekka og sorgtynga ungdommen oppdager at det er Mr. Parker som holder ham i live. Tigeren gjør at han har noe å frykte, og i tillegg til årvåkenheten gir dyret ham en oppgave. Pi må skaffe tigeren mat for ikke sjøl å bli spist. En poetisk og økologisk avhengighet, ført varsomt og vakkert ut i noe som likner en erkjennelse.
Historien ender i en gåte. Den er ikke hvilken som helst gåte. Du må velge hva du vil tro på: Den vonde realismen eller det storslagne eventyret. Hva er det som gjør livet vårt? Er det hva som egentlig skjer, eller er det hvordan vi opplever det? Og finnes det annet enn en formell forskjell? Verden er enkel, men diktningen er vakker og mangfoldig. Du skjønner hva Pi mener når han innledningsvis påstår at fortellingen vil få deg til å tro på Gud.
Svære deler av filmen om Pi er animert, men det er ikke håndverket du blir imponert av. Det er evnen til å kombinere det enkle og det perfekte på en måte som gjør at du slutter å relativisere og overgir deg til en fiksjon. «Historien om Pi» er film rett i blodårene. Den er intravenøs eller intracerebral. Jeg har aldri noensinne opplevd maken. Og jeg har aldri noensinne blitt så tårevått imponert.
Da historien om Pi var slutt, hadde jeg den forræderiske følelsen at livet aldri ville bli det samme. Vel. Livet gjør det, for det er hva Livet holder på med. Men hvis jeg noensinne og faktisk skulle se en tiger, vil jeg fortsatt føle at jeg kjenner den. Inntil videre kaller vi katten Pjusk for Richard Parker.
Følg meg på Twitter: @arilabra