Animasjon/Familiefilm
Pelle politibil på sporet
Regi: Rasmus A. Sivertsen, Rune Spaans. Manus: Arthur Johansen. Stemmer: Pernille Sørensen, Hege Schøyen, Bjørn Sundquist, Robert Stoltenberg, Emilie Christin Nordli, Lene Kongsvik, Gard B. Eidsvold. Norge 2013. 1 time 12 minutter. Aldersgrense: Tillatt for alle. Egnethet: Familie.
Med snusfornuftig ettertanke kan man ha innvendinger mot "Pelle politibil på sporet". Men storyen er grei, animasjonen god, og ikke minst gir de norske stemmene et deilig liv til figurene.
Det var uansett en gevinst at Pelle politibil flyttet over i animasjonens univers i 2010 etter at den lille boblefolkevognen først var helt i en tv-serie (1993) pluss en spillefilm (2002). I sistnevnte prøvde man seg med litt animasjon ved digitalt å få billyktene til bevege seg som øyne.
Animasjonen har fint tempo i bevegelsene, både i biljaktscener og når ørneegg triller utfor nordnorske fjellskrenter. Oteren Oda farer av sted med overbevisende kroppsspråk. Ansiktsmimikken er detaljert nok til å få fram nyanser, som når kronprinsesse Mette Marit åpner en ny ørnepark i Salten og kommer med de rareste replikker. Komiker Pernille Sørensen hermer hennes sørlandske stemme på herlig vis, til særlig fornøyelse for voksne tilskuere.
Men hvorfor har regissørene Rasmus A. Sivertsen og Rune Spaans valgt en så plastaktig stil på animasjonen? Oda oter har grei nok pels, men en skrekkelig syntetisk, rosalilla snute. Fiskene som ørnen setter klørne i, ligner playmo-fisker. Vel vil en animasjon alltid være en kunstig verden, men når handlingen foregår i spektakulær nordlandsk natur der bevaring av vilt dyre— og fugleliv er et viktig poeng, burde det visuelle uttrykket nærmet seg det naturtro mest mulig.
Naturtro, ja. Filmskaperne viser utelukkende landskapet i solstrålende sommerdager og lysende midnattssolnetter. Det fungerer kanskje som fin landsdelreklame, men hvorfor ikke sende inn et regnskyll og en storm når skurkene i bobilen stjeler parkens dyr til tvilsomme formål?
Manusforfatter Arthur Johansen har skrevet en ålreit story som inneholder en passe blanding av sjarm, humor og enkel dramatikk. Man aner inspirasjonen fra amerikanske animasjonsfilmer som "Istid" når oteren Oda opptrer som klosset, men viktig hjelper til Pelle politibil. Det funker. Da glemmer vi at dramatikken kunne vært mer intens hvis filmskaperne hadde kryssklippet med scener som viser hvor vondt de stjålne dyrene har det i sine bur.
Men regissørene vil kanskje ikke skremme de minste for mye. Aldeles nydelig er framstillingen av ørneungen Pjusken som tolkes ypperlig av stemmen til unge Emilie Christin Nordli og er til å spise opp. Her lykkes filmskaperne i å skape rom for innlevelse og medfølelse hos små og store tilskuere. Også Pelles gode politivenn, onkel Richard, framstilles med utmerket synkronisering mellom avslørende ansiktsuttrykk og stemmebruk.
Norsk animasjonsfilm har selvfølgelig ikke de samme ressursene å rutte med som de store hollywoodaktørene. Sånn sett er det imponerende hvilket nivå vi har nådd i Norge. Og mens barnefamilier kan la seg fornøye av Pelle politibil og vennene hans, bør norske filmskapere jobbe jevnt og trutt videre med animasjonssjangeren for å lage enda bedre oppfølgere.